MISBRUKT: Det er åpenbart noen som mener man umulig kan snakke for mye om et samfunn med «åpenhet, mer demokrati, mer humanitet». Illustrasjon: Gunnlaug Moen.
MISBRUKT: Det er åpenbart noen som mener man umulig kan snakke for mye om et samfunn med «åpenhet, mer demokrati, mer humanitet». Illustrasjon: Gunnlaug Moen.Vis mer

Skrift i sand

Hvordan kan noe av det fineste som er blitt sagt, i det verste øyeblikket vi har opplevd, så fort forvandles til en floskel?

Det kan godt tenkes at det aldri kan bli for mye demokrati, humanitet og åpenhet i et samfunn. Men det er helt klart at det kan bli altfor mye snakk om det. Når man leser det femte debattinnlegget på ei uke som syns verden er urettferdig og viser til «løftet om mer demokrati, mer åpenhet» for å få viljen sin, kan man saktens begynne å lure på om ordene allerede har blitt tømt for mening. For enten man snakker om det ene eller det andre: Intet tema ser ut til å være for lite, intet tema er for langt ute på viddene, når man gjør krav på beskyttelsen fra Jens Stoltenbergs ord for mindre enn et år siden.

Et raskt streif gjennom ulike aviser viser at «mer demokrati, mer åpenhet» kan brukes som argument fra ytterste venstre, via hele midtstripen og bort til ytterste høyre. Det kan brukes av Jørgen hattemaker på nettet så vel som av kong Salomo i tunge lederposisjoner. Det kan brukes for og mot niqab, og duger like godt som forsvar som angrep på Plumbo-vokalistens vitsing om «mokkamenn». Det blir brukt av pressen enten de lekker fra politiavhør, ønsker å tv-overføre rettssaken mot Breivik eller argumenterer for eller mot pressestøtte. Og, kanskje litt mer overraskende, viser det seg at setningen dessuten kan tas til inntekt for alt fra tunnelbygging i Rogaland, byutvikling i Oslo og deling av foreldrepermisjon, til frihandelsavtalen mellom Norge og Peru. For å nevne noe.

«Vi må aldri slutte å stå opp for våre verdier. Vi må vise at vårt åpne samfunn består også denne prøven. At svaret på vold er enda mer demokrati. Enda mer humanitet. Men aldri naivitet. Det skylder vi ofrene og deres pårørende», sa Jens Stoltenberg i sin første tale etter terrorangrepene. Det var seint på kvelden den 22. juli. Vi hadde ennå ikke fått vite det vi skulle få vite morgenen etter, antallet døde, jakten på tenåringene og gruen de hadde vært vitne til. På dette tidspunktet var vi fortsatt usikre på hvem som sto bak, om alle gjerningsmenn var tatt og om vi, fra nå av, ville operere med «terrortrussel» som en del av det daglige vokabularet vårt. Denne kaotiske kvelden, hvor ingen lot til å ha oversikt, var statsministeren på sitt mest imponerende. Til hverdags kan de fleste av oss ha opptil flere høner å plukke med ham. Men der og da var han en suveren statsleder.

«Mer demokrati, mer humanitet»: Ordene kunne ha falt plumpt til jorda, om de ikke hadde funnet gjenklang i oss som hørte på. Det var noe selvsagt over det, da han sa det. En selvfølgelig stadfestelse av at vi ikke skal endre vår måte å leve på, at vi skal fortsette å være sindige folk — også når vi blir rammet av terror. Det var fint. Det var riktig. Og kanskje akkurat så luftig at ordene kunne brukes til hva som helst. For en kyniker er det sikkert lett å påpeke at ord som kan brukes til hva som helst, sannsynligvis er tomme ord. Men det forutsetter også at man ser bort fra konteksten, den situasjonen ordene ble ytret i. Alvoret, rystelsen og usikkerheten som gjaldt den kvelden.

Det er en rekke ord som har gått fra å være abstrakte vendinger — tomme fraser som brukes i taler — til å bli konkrete og betydningsbærende etter den 22. juli. «Alltid i våre hjerter», for eksempel. Jeg har lest det i dødsannonser og på gravsteiner, og det har sett ut som en setning på et annet språk. Etter å ha hørt en mors minneord om datteren sin, skjønner jeg at det er sant. At det er akkurat sånn det er, når man mister et barn. På samme måte spant ordene «frarøvet livet» gjennom hodet mitt, under rettssakens framlegging av obduksjonsrapportene. Hadde noen ordlagt seg på den måten for et år siden, ville jeg ha avfeid det som melodrama. Nå slo det inn at det var det de var blitt, frarøvet muligheten til å leve det ene livet som finnes.

Det er sikkert de som mener at man aldri kan si «jeg elsker deg» ofte nok. Jeg har alltid tenkt på det som så store ord at de skal spares til dem det gjelder. På samme måte er det åpenbart noen som mener man umulig kan snakke for mye om et samfunn med «åpenhet, mer demokrati, mer humanitet». Da ordene falt den 22. juli slo det meg aldri at dette var et valgkampløfte fra regjeringen, det slo meg heller ikke som en uttalelse som varslet en dramatisk endring av lovverket. Og sånn tror jeg egentlig ingen av oss oppfattet det, der og da. Jeg opplevde det snarere som en stadfestelse av en holdning, en retningsviser som pekte bort fra aggresjon og hevn og inn mot medmenneskelighet, trøst og tillit. Desto underligere er det å se hvor fort alvoret forsvinner fra ordene, og det man står igjen med er en frase som innleder en klagesang over tingenes tilstand, framsagt i en forulempet tone av folk som føler at «politikerne» ikke har gjort nok for dem.

Mens noen ord og vendinger har åpnet seg etter 22. juli, er det andre som har lukket seg. Det er ting man ikke sier lenger. Det vil si, det er ting man ikke bør si, av hensyn til alminnelig takt og tone. Derfor sier jeg heller ikke at jeg får lyst til å gripe til min pistol når folk snakker om «mer demokrati, mer åpenhet» i tide og utide, selv om tanken faller en inn i et ubevoktet øyeblikk. Det er faktisk, og det trodde jeg aldri skulle skje, så man lengter tilbake til den tiden hvor hver eneste klage ble innledet med «i verdens rikeste land»: Når alt kommer til alt er det tross alt enklere å forholde seg til folk som vil sutre seg til penger, enn til folk som mener seg berettiget av 22. juli-tragedien om de ikke har fått viljen sin.