Skriften på veggen

«...et stupid, menneskefiendtlig kontrollsystem, iverksatt av populistiske politikere som kaller seg antisnillister. Kunne de ikke bare kalle seg slemminger?»

Norsk offentlighet lider under et alvorlig underskudd på kritiske samfunnsforskere, men lykkeligvis er det fortsatt noen som forsøker å trekke urett opp med rota, i stedet for å høste av dens frukter. Kriminologen Cecilie Høigård har en bred produksjon av bøker og artikler som med rette omtales som klassikere: «Bakgater» sammen med Liv Finstad, «Hard asfalt» sammen med Finstad og Ida Halvorsen, og en rekke viktige arbeider om kvinner og kriminalitet, sosial utstøting, narkotika og avmakt, men også skarpe tolkninger av kriminalstatistikk og andre statsautoriserte former for systematisk skjevhet.

Hennes nye bok heter «Gategallerier», og handler om unge gatemaleres dramatiske møte med en kontrollpolitisk nulltoleranse overfor graffiti. «Gategallerier» overgår alt hun hittil har skrevet, og vil være referanse for all diskusjon om graffiti, kriminalisering av ungdom og andre brutale politikertriks. Boken er rett og slett hennes hovedverk så langt, knakende godt skrevet, spennende og ikke minst elegant i sin overlegne statistikkbeherskelse og evne til å vise mening gjennom tallknusning.

I 1994 hadde Norge betalt de Olympiske Ringrever milliarder for å få arrangere et middels stort vintersportsstevne i Lillehammer, og da skulle også omlandet helst se ut som en milliard og ikke som en bakgate av Bronx. Østlandet ble sminket med kostbare kulisser og forvandlet til en håndkolorert reklame for vintersport og Coca-Cola, og alt som ikke lignet nasjonalromantikk og rundetider, måtte vekk. Dette utløste en politisk, kulturell og estetisk unntakstilstand som ikke var noen olympisk lek for de som ble retusjert vekk fra OL-floka. Oslos byrådsleder, landssønnen Rune Gerhardsen, lanserte sin herostratisk berømte «Taggerhue»-kampanje mot «hærverk, vold og tilgrising av byen». Her satte Arbeiderpartiets nåværende byrådslederkandidat i Oslo standarden for de kommende års kampanjepolitikk mot graffiti: Det var ikke så nøye om det var sant det som ble hevdet, bare det var skremmende. Skremselspropagandaen hadde særlig glede av å koble gamle fiendebilder som narkotika og voldelig ungdom med forekomsten av spraymaling og tusjstreker på byens vegger, selv om det aldri har eksistert noe empirisk grunnlag for en slik kobling. Dagens juniorsjefer i Oslo-byrådet kjører samme nulltoleransekampanje som Gerhardsen, ved at alle foreldrene til 6.- og 7.-klassinger i april i år fikk et brev der det hevdes at «Ifølge Oslo politidistrikt er tagging den viktigste inngangsporten til grov kriminalitet blant norsk ungdom i dag». Høigård viser med sin grundige gjennomgang av alle anmeldte graffitisaker at dette ikke stemmer. Det store flertallet graffitimalere er lovlydige, ut over at deres gatemalerier er kriminalisert.

Cecilie Høigård gjennomgår graffitiens opprinnelse og historie i USA, før hun fordyper seg i den norske utviklingen. Fra det hun kaller uskyldens tid tidlig på åttitallet, frem til dagens nulltoleranse med en ekspanderende graffitifjernings- og kontrollindustri på inntektssiden, mens ungdom konsekvent blir ført på utgiftssiden. På åttitallet skrev Aftenposten om «ellevill fargeglede». I dag blir graffitimalere og taggere omtalt synonymt med farlige pøbler og voldsmenn. En samfunnsfiende er skapt.

De rene veggers pris gjennom nittitallet har i Oslo blitt betalt av 1136 forskjellige ungdommer anmeldt for graffiti. Over tusen ungdommer, de fleste svært unge, ble kriminalisert for sin bruk av tusj og sprayboks. Høigård følger systematisk malerne gjennom kontrollsystemet, og viser hvilke konsekvenser frislippet av kontrollmidler får for barn helt ned i fjortenårsalderen. Hun viser at det eneste som er oppnådd er at kriminalstatistikken øker på grunn av større anmeldelseshyppighet, gatekunsten har blitt dårligere fordi det ikke er mulig å øve seg, og at noen unge gutter har blitt ilagt oppsiktsvekkende lange straffer og enda mer sjokkerende erstatningssøksmål som har gjort dem til gjeldsslaver for livet før de har fylt 17. Gerhardsens anmeldelsesterror mot graffiti har vært totalt mislykket. Ved kampanjestart utgjorde graffitianmeldelser bare promiller av alle anmeldte lovbrudd i Oslo, mens i dag har den overdrevne anmeldelseshyppigheten pustet graffiti opp på tredje plass over hovedstadens registrerte lovbrudd. Så enkelt kan en forbrytelse konstrueres, bare logikken hinker på et ben.

Cecilie Høigårds statistiske analyser i denne boken er noe av det mest opplysende som på lenge har blitt utført i norsk samfunnsforskning, og er presentert på en så pedagogisk måte at selv vi som blir svimle av forsøk på å gjennomskue en telefonregning, kan følge med hele veien. Jeg har aldri før lest en statistisk analyse som krystallklart viser at man aldri må tilstå under dagens strafferegime for graffiti! Det er nemlig den sikreste måten å bli dømt på.

Analysen viser også hvordan konfliktrådene i graffitisaker har blitt brukt som en særlig barnestraff, en utvidelse av straffesystemet til å gjelde de som ellers ikke er strafferettslig ansvarlige fordi de er under 15 år. Etter å ha gitt en imponerende oversikt over graffitikulturen og omfanget av straffeforfølgelsen, går Høigård i dybden med de utvalgte som måtte utstå fengselsstraff for å oppfylle straffesystemets tvilsomme ideologi om avskrekking av allmennheten.

Boken «Gategallerier» er en fordomsknuser i en tid da løsningen på alt fra tagging til geopolitikk hevdes å være nulltoleranse. «Nittitallets graffitipolitikk var en politikk der den urene graffitien ble bekjempet, en kamp som gled over til å bekjempe dem som skapte det urene. ... Politiske ledere gir oss ikke noe eksempel å etterfølge når det gjelder den vanskelige kunsten å leve sammen i høflig forskjellighet. De lærer oss det motsatte, de lærer oss hvordan den fremmede skal fryktes, støtes ut, ja, til og med fengsles.» (s. 456)

I Oslos parade-bokhandel, Tanum på Karl Johan, har de plassert «Gategallerier» blant kunstbøkene. Jeg smilte først litt av denne plasseringen, men i ettertid innser jeg at plasseringen kan forsvares - «Gategallerier» er også en kunstbok og viktig kulturhistorie - men først og fremst er den en 500 siders knallhard kritikk av det norske nulltoleranse-korstoget mot graffiti, hvor gatekunsten blir forfulgt som Entartet .

Boken har mange sider, både i antall og i overført betydning, men etter lesningen vet du mer om både god graffiti og god kriminologi. Pax Forlag har også vært fornuftige nok til å utstyre den med 300 farvebilder av forskjellig typer graffiti med referanser og forklaringer i teksten. Dyktig billedredaktør og fotograf er Gard Andreas Frantzen, en graffitimaler som har fått utvikle evnene sine og overlevd et stupid, menneskefiendtlig kontrollsystem, iverksatt av populistiske politikere som kaller seg antisnillister. Kunne de ikke bare kalle seg slemminger?

Jeg har ennå ikke nevnt Oslo Sporveier, mest for å holde blodtrykket nede. Jeg husker fra en liten gjesteopptreden som konduktør på åttitallet hvordan offiser-sjiktet i Sporveien bedre likte å leke politi enn å transportere mennesker til rett tid. Det har alltid vært en farlig nær personlig kontakt mellom mellomlederne i Sporveien og Ordenspolitiet. En av instruktørene våre i konduktørkunsten viste stolt frem et politiskilt han hadde fått fra politiet, og som han brukte når han «pågrep» taggere og «uromakere». Oslo Sporveier benytter seg flittig av byens mest beryktede vekterfirma, Security Concept AS - nå oppkjøpt av Falken - til mer håndfaste avstraffelser av graffitimalere. Det finnes en rekke saker hvor graffitiungdom har blitt banket opp av vektere, men foreldrene ikke har turt å anmelde fordi de vet at barna deres kan ende opp som livsvarige gjeldsofre med dagens demonstrative kriminaliseringsregime. Cecilie Høigård har gått dypt ned i graffitikulturen og samfunnets formelle sanksjoner. Dette har hun gjort så godt og grundig at man skal være karrierepolitiker for å kunne utvise den nødvendige råhet og brutalitet til å fortsette den tragiske og mislykkede anti-graffiti-politikken.