Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skriften på veggen

T-banen er blitt min primærkilde for ny norsk lyrikk. Det er ikke bare min feil.

PÅ VEI TIL JOBB

sitter jeg på T-banen og stirrer i veggen. For der står det et dikt. Av og til liker jeg dem. En gang har diktet fått meg til å skaffe meg diktsamlingen. At plakater med dikt henges opp på banen er utmerket, men der jeg sitter og rister meg fram til ny lyrisk innsikt, slår det meg jo: Det er pussig at Oslo Sporveier nå er blitt en hovedleverandør av lyrikk.

Jeg liker dikt. Jeg kan bare ikke huske sist jeg kjøpte en diktsamling. Diktsamlinger gis ut, men de kjøpes av færre enn få. Diktsamlinger kjøpes også inn til bibliotekene med innkjøpsordningen, men de fleste lånes knapt ut. En venn av meg har en imponerende lyrikksamling, skjenket ham av det lokale distriktsbiblioteket. Det sparte dem for å katalogisere bøker ingen spurte etter.

DER JEG SKUMPER

meg gjennom et godt Sporveis-dikt, er det klart at situasjonen slett ikke er diktenes feil. Den er, for så vidt, heller ikke lyrikernes. Det er diktsamlingens. Vi opprettholder et distribusjonssystem for lyrikk som simpelthen ikke fungerer, en subsidiert enveisbillett ut i den offentlige glemsels ødeland. Diktsamlinger er ikke det de later som de er: en distribusjonskanal for ny lyrikk til lesere.

For diktsamlinger har i dag en annen funksjon. De er meritterende. Å gi ut en diktsamling gjør deg til lyriker, å gi ut to kan gi deg medlemskap i Forfatterforeningen. Slikt kvalifiserer til stipender, men enda viktigere: Det gir dikteren identitet. Den dagen du har diktsamlingen i hånda, er du sertifisert. Men likevel treffer dikteren et større publikum på et par høytlesingsarrangementer enn hun gjør gjennom en bokutgivelse.

DET ER PUSSIG

hvor like i tykkelse de fleste diktsamlinger er. For det er ingenting magisk med diktsamlingen som form. Den er ikke diktets naturlige enhet, det er enkeltdiktet eller diktsyklusen. Det er lett å tenke seg andre, mer tilgjengelige former: Tenk om hvert av de store forlagene hadde tykke lyrikkmagasiner, der de trykte diktene sammen. Det hadde gitt ett sted å søke lyrikk. Jeg hadde lest slike magasiner. Om man vil, kan hele Norges diktproduksjon fra 1814 til 2003 fint få plass på en CD, søkbar etter forfatter eller tematikk, gjerne med både tekst og lydspor. Den CD-en skulle jeg gjerne hatt. Og hvis noen i dag hadde satt seg ned for å pønske ut hvordan dikt best skulle spres til folket, ville de aldri, aldri, kommet opp med diktsamlingen som svar.

MEN DIKTSAMLINGEN

er vårt system for merittering og anerkjennelse, den er en bærebjelke i et lukket litterært system. Gjennom 48 fysisk real-eksisterende sider med navnet på forsiden får lyrikeren sin anerkjennelse. Og de vet hva de har, ikke hva de får. Bare synd at de samme permene skjuler lyrikken.

503 Service Unavailable
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media