Juni, 2017: Endestasjon! Siste år på ungdomsskolen. Siste kveld med klassen. Vitnemålet deles ut. Høytidelig. En finkledd ung gutt rekker ut en lett nervøs hånd og får papiret med dommen. Standpunktkarakterene kjenner han på forhånd, men han vet ikke hvordan det gikk på eksamen før nå.

Karakterene griner mot ham. Svart på hvitt. 2 i norsk hovedmål, 2 i norsk sidemål. Han svelger tungt. Den gode selvfølelsen han hadde med seg ved vissheten om 5 i arbeidslivsfag, 4 i kroppsøving, 4 – som han endelig greide – i matematikk – den bare forsvinner ned i en klump i magen. Han mislyktes igjen. Han kommer aldri til å bli god nok.

Det er mange som kan kjenne seg igjen i denne situasjonen. På fem timer, mindre enn en arbeidsdag, skal du vise kompetanse i et tilfeldig trukket fag, og i utvalgte mål fra Kunnskapsløftet. Alene, og uten veiledning, må du prestere maksimalt under press.

Er det virkelig mulig å måle elevenes ferdigheter på en skriftlig eksamensdag? Og er det riktig å gjøre dette på 10. trinn, når alle elever skal oppmuntres til å fullføre et 13-årig skoleløp som de har krav på? Trenger dagens ungdom en slik etterlevning fra «steinalderen» for å vise sin kompetanse?