«Skrik» og utbrudd

Edvard Munchs «Skrik» rystet kunsthistorien. Lå det et jordskjelv bak hans eruptive visjon?

FREDAGENS FEIRING

av 140-årsdagen for Edvard Munchs fødsel fikk en forhåndssalutt fra amerikanske astronomer, og den ga gjenlyd verden over.

Tirsdag publiserte forskere ved Texas State University en teori, som hevdet at Munchs «Skrik» var påvirket av det voldsomme vulkanutbruddet på den indonesiske øya Krakatoa 28. august 1883. Artikkelen fra spesialmagasinet Sky & Telescope forplantet seg til et globalt nyhetsskrall. Der blir det hevdet at gassene og støvet som fulgte med den glødende lavamassen, ble slynget opp i atmosfæren og siden spredd utover verden. Dette resulterte i et dramatisk lys på himmelen over USA og Europa førvinteren samme år. Og det var nettopp dette lyset som ga støtet til Munchs mesterverk.

FOR Å FÅ BELYST

disse fakta og bekreftet sin teori, dro astronomen Donald Olson og noen av hans kolleger til Oslo tidligere i år. Forskerne benyttet seg av Munchs skisser og gamle kart for å lokalisere plassen på Ekeberg, hvor kunstneren hadde opplevd sitt skakende syn av solnedgangen. Det viktigste ved å finne dette stedet var å fastslå hvilken retning man ser i bildet. «Vi kunne se at Munch så i sørvest, nøyaktig der Krakatoa-lyset kunne observeres vinteren 1883- 84,» skriver Olson.

Munchs egne ord

om den angstfylte naturopplevelsen som lå til grunn for «Skrik» fins i ei dagbok, datert Nice 22. januar 1892: «Jeg gikk bortover veien med to venner - solen gik ned - Jeg følte som et pust av vemod - Himmelen ble plutselig blodig rød - Jeg stanset, lænede meg til gjærdet mat til døden - så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by - Mine venner gik videre - jeg stod der skjælvende av angst - og jeg følte et stort uendelig skrig gjennom naturen.»

Kollegaen Christian Skredsvig som oppholdt seg sammen med Munch i Nice på denne tida, forteller i boka «Dager og nætter blant kunstnere» at det dreide seg om erindringen av en solnedgang lik «levret blod». Når dette skulle ha skjedd er mer uvisst. Texas-astronomene hevder at kunsthistorikerne tror det skjedde året før. Men Munch-eksperten Arne Eggum skriver i sin bok om «Livsfrisen» at det trolig var sommeren 1886 kunstneren opplevde sitt anfall av «skjælvende angst» på Ekebergveien.

Eggum skriver

for øvrig at Munchs favorittbok «Raskolnikov» - som ble oversatt til norsk i 1884 - kan være en viktig impuls til «Skrik», siden Dostojevskij knytter sin hovedpersons angst spesielt til solnedgangen. Koblingen av Munchs ikon til en verdenskjent naturkatastrofe og en verdensberømt roman, forteller likevel mer enn noe om hvilken global sprengkraft som fortsatt ligger i «Skrik». Derfor vil det nok komme nye teorier etter astronomenes himmelstormende tolkning.