Skrikende behov for å minnes

Vi blir kanskje aldri ferdige med autentiske fortellinger fra holocaust.

Tsjekkiske Betty Schimmel flyktet i 1939 sammen med familien til Budapest, der jødene fikk «være i fred» inntil Tyskland marsjerte inn i 1944 og med hastverk satte i gang «den endelige løsning». Betty ble sendt til en konsentrasjonsleir i Østerrike, men overlevde sammen med mor og to søsken og havnet til slutt i USA.

«Vi møtes igjen» er rg en kjærlighetshistorie - om unge Betty som ble skilt fra sin tenåringskjæreste som hun aldri glemte og som hun traff igjen etter førti år. Schimmel har fortalt sin historie til en journalist, og noen god bok er ikke dette, verken litterært eller refleksivt. Her er heller intet «nytt», men så går da også grensen for anmelderdekadansen her - ved en rynken på nesa fordi du «kan» historien, om gasskamrene, voldtektene, selvmordene, dødsmarsjen, de stinkende, overfylte kuvognene, frosten, sulten. Og at vi, seksti år etter, fremdeles har et skrikende behov for å minnes - rystes - viser jo bare den siste tidas hendelser i Hitlers hjemland.