Skrikende behov for fornyelse

Så er den her igjen, Høstutstillingen - en tilårskommen olding som de siste årene ikke har gjort annet enn å minnes svunnen storhet og lengte etter de gode, gamle dager.

Som Høstutstilling med stor H er årets mønstring helt på det jevne, med andre ord en ganske trist og lite oppløftende affære. Dette er som kjent kunstnernes egen utstilling, men deres åpenbare mangel på initiativ og vilje til å redefinere mønstringen og gi den ny tyngde og aktualitet gjør at den først og fremst blir stående som nasjonalkunstens fremste bastion og sekundærkunstnernes ivrigste ivaretaker. Slik sett er det mest positive med årets mønstring at dagens situasjon og institusjonens åpenbare problemer i forhold til den blir gjennomgått i katalogen.

Rariteter

Årets utgave er selektiv, med relativt få verk og et tilsynelatende ryddig ytre. Det er smått med åpenlyse provokasjoner og hardtslående utsagn denne gangen. Selv Morten Viskum, som ellers er kjent for sin uvanlige omgang med dyr, viser seg fra en mildere, mer anekdotisk side.

Det er heller de mange små pussigheter, rariteter og unnselige verk som blir sittende igjen på netthinnen, verk som gir opphav til nysgjerrig undring og små kick, framfor opplevelser av den storslåtte, skjellsettende typen.

Et av unntakene i så måte er Vegar Moens hyperstreite fargefotografi av byggeområdet rundt verdens høyeste hotell. Bildet er meget forseggjort og dyktig gjennomført i tradisjonen fra de tyske Becker-elevene, men uten at jeg får helt tak på hva Moen tilfører denne linjen. Ellers er det mye OK fotografi. Ole Buenget viser en nært beslektet type bilder fra Shanghai, og byggeplassen som sted skimtes også i Aage Langhelles sammenflettede lag-i-lag-fotografi-som-tekstil fra Berlin.

Kirsti Fiske står for en annen posisjon med sin fokusering på en småbarnsvirkelighet, to lekende jenter i bevegelse fra én situasjon til en annen. Fotografiet er som medium nært knyttet til kikkervirksomhet, noe som kommer fram i Jorunn Irene Hanstvedts grovkornete bilder av skikkelser som titter ut. Kikkeren blir så å si selv bekikket.

Malerisk sensibilitet

Det er mye maleri på utstillingen, men uten at det melder seg som så veldig overbevisende. Det siste tiåret har åpnet for en ny malerisk sensibilitet, noe som på utstillingen følges opp på forskjellig vis av kunstnere som Kira Wager, Vibeke Slyngstad, Annika Simonsson og Lars Erik Svensson.

Unge malere av i dag arbeider helst med lakk på plate, og på en måte som toner ned håndens aktivitet på underlaget. Ikke sjelden inngår dialogen med fotografi i dette, noe Wager gjør på sin egen måte. Flere vektlegger fargen som det bærende, og Svensson står tydelig fram i så måte med sine flytende bilder à la amerikansk color-field maleri.

Det svinger imidlertid vel så mye av Annika Simonssons glossy skriftmaleri med sære fargekombinasjoner. Bildet har mye av den kjølig-lekne tonen som preger en hel del av internasjonalt 1990-tallsmaleri, men på en litt rar og keitete måte. Farge er også viktig i Paul Brandts maleri, men fra en helt annen og mer tilbakeholdt vinkel. Med sitt spill av kvadratiske felt er det både optisk og minimalistisk, men på en uhøytidelig og visuelt sett svært dynamisk måte.

Kick

Børre Larsens skihopper på kanten av en tommestokk tjener som kilde til både kick og undring. Her blir målbarhetens og prestasjonens avgrunnsvekkende tyngde aktivisert på en leken måte, og verket føyer seg inn i Larsens lunefulle omgang med velkjente, sosiale objekter med skrå blikk på samfunnsmessige forhold og relasjoner. Også Kurt Johannesens sammenklemte bok med poetiske tekster og Tina Mareen Buddebergs Briller for å se på verden med mer distanse hører til blant de mer underfundige og tankevekkende arbeidene på utstillingen. Selv kan jeg få kick også av Hanne Borchgrevinks naivistiske hus som viser seg å være noe ganske annet enn naive, selv om disse i større grad tilhører kategorien gjengangere. Mer umiddelbar er utvilsomt virkningen av en av veggenes mange tekster: Asylsøkere får oppholdstillatelse mot å la seg obdusere!

Videokunsten er den store taperen på mønstringer som dette. Løsningen med lange programmer med ulike verk i rekkefølge reduserer enkeltverkene til trailere, i seg selv et tydelig tegn på institusjonens overveldende behov for fornyelse.

HØSTUTSTILLINGENS BROKETE BILDE med Axel Tostrup Evensens «Tanta mi hadde en kanarifugl på treben og gummihjul» i forgrunnen.
ROTTER: «Jeg har ikke sagt noe, sett noe eller hørt noe» av Morten Viskum.
GLOSSY MALERI: «Do you know how to swing?» av Annika Simonsons Aqua-Vera
ELVIS - i flytende tilstand.
SMÅPIKEVERDEN: Kirsti Fiske har fanget lekende piker i forskjellige situasjoner.