Skrikende skrekkelig

På papiret synes «Skrikene i Chicago» å oppfylle enhver skrekkfilmnostalgikers drøm. På film framstår den som både sjarm- og hjelpeløs.

En antropolog smaker på det lokalet heksebrygget i tjukkeste Amazonas - med katastrofale følger. Kort tid etter ankommer to kasser til Naturhistorisk Museum i Chicago fra Brasil. Så dukker det opp en rekke hodeløse lik i museet. Politiet forlanger museet stengt, men byens borgermester nekter å avlyse gallaåpningen av en ny utstilling.

Dermed blir Chicago-fiffen middag for et svært utspekulert uhyre med høyt utviklet sans for rå menneskehjerne.

Filmnostalgikere vil minnes 50-åras Hollywood. Og med rette: Alt er her - med et viktig unntak: Humor. Det som mangler - og som gjør de gamle kalkunene severdige i dag - er nettopp den ufrivillige humoren.

Effektene signert Stan Winston («Jurassic Park» m.m.), er flotte nok. Likevel: Hadde kalkunkongen Ed Wood vært i live i dag, ville hans filmer sett ut omtrent som dette.