EN NY REALITET: Kim Jong-un er ikke lenger en mann som man bare kan latterliggjøre. Foto: AP / NTB Scanpix
EN NY REALITET: Kim Jong-un er ikke lenger en mann som man bare kan latterliggjøre. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Skrikene fra megafonene

Konfliktene rundt Nord-Korea forteller oss noe påfallende. Alle snakker høyt til sine egne. Og ingen snakker sammen.

Kommentar

Det er vanskelig å si hvem som skriker høyest. Selvfølgelig har vi det nord-koreanske propagandamaskineriet som skriker ut sitt aggressive og patriotiske budskap. Like selvfølgelig har vi Twitter-presidenten i Washington, som forholder seg mer til menigheten enn til det faktum at han er president for alle amerikanere. Og dessuten «verdens mektigste mann».

Med å snakke til sine egne har Kim Jong-un og Donald Trump satt seg i en situasjon der de ser ut som duellanter som til syvende og sist er nødt til å forsvare sin ære. Historien om Kim og Trump er litt som den om høna og egget, eller kanskje snarere, den om Tuppen og Lillemor; hvem kom først, hvem begynte? For hver tweet Trump har sendt utP, og for hver opptrapping av sanksjonene mot Nord-Korea, har Kim svart med flere raketter, og sist, på søndag, med den uten sammenlikning kraftigste atomprøvesprengingen han har gjennomført. I går rapporterte verdens ledende medier om forberedelsene til å sende ut en ny langdistanserakett.

Det betyr at Trumps tweeter, der han truer og provoserer, som tweeten der han lovte at «ild og vrede» skulle falle over Nord-Korea hvis landet ikke stanset sine rakettutskytinger, ikke har hjulpet. Det samme gjelder tweeten der har truet med militært angrep, og skrev at USAs våpen er «klare til bruk» over Nord-Korea. I stedet for å skremme Kim til lydighet, ser tweetene ut til ytterligere å ha hisset ham til kamp. Tweetene har dessuten en samlende funksjon i Nord-Korea. Slik det ser ut har Trumps aggressive tweeter samlet folket i kampen mot fienden. Trumps tweeter bekrefter regimets propaganda om et aggressivt og krigersk USA. For en seier for spilleren Trump.

Men Trumps tweeter var aldri ment å ta høyde for reaksjonene til innbyggerne i Nord-Korea. Det var heller ikke Trumps FN-ambassadør Nikki Haleys kommentar om at Kim Jong-un «trygler om krig».

Det diplomatisk ignorante sludderet Trump gang på gang serverer er ment for hjemmepublikumet. Men det er også hoder i Trumps administrasjon som løfter blikket høyere enn presidenten. Utenriksminister Rex Tillerson har for eksempel sagt dette:

- Vi søker ikke regimeendring. vi ønsker ikke at regimet skal kollapse, vi vil ikke ha en forhastet gjenforening av halvøya, og vi leter ikke etter en unnskyldning til å sende våre militære styrker nord for 38. breddegrad. Vi er ikke deres fiender.

Kim Jong-un har etablert en ny realitet etter søndagens vellykkede prøvesprenging og sommerens vellykkede rakettutskytninger. Vi kan like det, eller ikke. Men vi bør være i stand til å forholde oss til det. Og kanskje er ikke løsningen en automatisk opptrapping av sanksjonene, slik USA og blant annet Tyskland tar til orde for. Den kinesiske og russiske (begge store naboland) holdningen kan være vel så realistisk.

Den russiske presidenten Vladimir Putin minner om at sett fra Pyongyang er atomvåpen den mest logiske løsningen for overlevelse.

- Vi husker alle hva som skjedde med Irak og Saddam Hussein, sier Putin. I en fiendtlig omverden var atomvåpen Kim-regimets ultimate sikkerhetsgaranti. Atomvåpen er nå en etablert realitet, en realitet som gjør at man kanskje bør lete etter en annen tilnærming til fenomenet Kim Jong-un.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook