Skriv et haikudikt til kjæresten

Hvordan skrive et haikudikt til kjæresten? Begynn med å tenke på hva du forbinder med varme, nærhet og godhet. Forsøk å finne konkrete bilder.

I denne leksjonen vil jeg gi deg et eksempel på hvordan du kan løse en helt konkret oppgave.

Tenk deg at du får dette spørsmålet fra en du kjenner godt: «Jeg har så lyst til å skrive et haikudikt til kjæresten min . Ikke nødvendigvis et dikt om kjærlighet. Og i alle fall ikke et banalt kjærlighetsdikt. Men et dikt som har haikupreget ved seg - er enkelt og nært. Samtidig som diktet må formidle gode følelser, glede. Ja, gjerne kjærlighet også. Hvis jeg bare får det til. Kan du hjelpe meg med det?»

Jeg fikk faktisk et slikt spørsmål en gang. Og jeg ble veldig glad. For jenta som spurte ville ikke at jeg skulle skrive diktet for henne. Hun ville lære noen grunnprinsipp i haikuskriving. Hun ville ha veiledning slik at hun selv kunne skrive diktet. Hun ville lære mer om poesi!

Flott, tenkte jeg. Dette vil jeg gjerne hjelpe deg med!

Du ber om hjelp.

Men nå bytter vi litt om på rollene her... Du er den som har bedt om hjelp til å skrive diktet. Og du er altså den som skal skrive det. Et dikt som skal gis formen av et haikudikt. Og jeg skal gi deg noen råd underveis. Vi går like gjerne rett på sak:

Vær konkret.

Lag deg ei liste over detaljer du forbinder med varme, nærhet, kjærester, godhet. Men unngå de ordene jeg akkurat skrev. Skriv heller om våte lepper, om melk på overleppa, om tatoveringer. Men også om tallerkenen (med matrestene), sokkene på badet, den uoppredde senga, den våte badebuksa, gamle aviser. Eller kanskje noe helt annet: marihøner, spindelvev, softis, multeblomster...

Kjenn på det.

Og for å holde oss til spindelvev... Forsøk å skrive et dikt fullt og helt bygd på en opplevelsen du selv har hatt en eller annen gang i livet - om et møte med et spindelvev. Og for å gjenskape noe av denne stemningen du hadde den gangen må du først ta for deg flest mulig av de elementene som inngikk i denne situasjonen - der og da. Og du må gjøre litt mer research. Tenk først: når så jeg et spindelvev sist? Innendørs? Utendørs? Hvordan var lyset? Ta deg en tur ut og let opp litt spindelvev. Kjenn på det. Kjenn det mot ansiktet ditt. Og tar du i spindelvevet oppdager du selvfølgelig at du samtidig ødelegger det. Opplever du denne ødeleggelsen som en destruktiv handling - gir det den samme fornemmelsen som hadde den gangen du første gangen løsnet ene vingen fra en levende flue? Uansett; her ligger det store muligheter for kontraster; det myke, at ansiktet ditt/hendene dine - bare ved myke bevegelser - faktisk kan ødelegge et helt byggverk. Ta for deg forbindelsene mellom deg som

menneske og ting du finner i naturen.

Dine egne bilder.

Har du bilder av spindelvev inni deg? Bilder fra barndommen? Fra sommerferien hos besteforeldrene dine? Har du noen gang tatt deg god tid til å betrakte spindelvevet? Kanskje var det skodde sist du så spindelvev...

Fotografere uten fotoapparat

Så går du mot spindelvevet, og sier kanskje: Jeg kjenner spindelvev mot ansiktet mitt. Det er overraskende behagelig. Bak spindelvevet ser jeg skodde.

Nå har du på mange måter fotografert en situasjon - gjort researchen din. Men noe haiku har du ikke skrevet ennå. Du har bare en ren prosatekst. Tre setninger. Og hva med dette - møtet mellom det som er og det som blir til - møtet mellom det evige og det som skjer i øyeblikket? Hvordan kan jeg gjøre dette synlig? Er det noe kigo med her? Får jeg synliggjort kontrastene? Kort sagt: fotografiet ditt/prosateksten din må overføres til haikuformen.

La det bli noe igjen til leseren

I haikudiktet som i poesien ellers er det svært viktig at du lar noe bli igjen til leseren. At noe overlates til leserens fantasi. I haikupoesien blir dette kanskje spesielt vanskelig, fordi vi jo i samme grad ikke benytter oss av metaforer som i annen poesi. Fordi diktformen er så ekstremt konkret. Men samtidig er det en svært takknemlig form å arbeide innenfor, fordi du ser det alt så tydelig - også om du lykkes! Med å oppnå det nakne, minimalistiske uttrykket. Og det er her det er så vanskelig å være veileder. Jeg vet nok veldig god hva jeg som haikupoet ikke må gjøre, men mindre om hva jeg må gjøre for å få til en god haiku. Stikkordet blir derfor: utforsk, øv, prøv deg fram. Og ikke minst: ikke være redd for å kaste diktutkast du føler du ikke kommer videre med. Haiku det ikke er bøtevon i. Å 'reparere' haiku er noe av det vanskeligste som finst. Mye vanskelig enn å skrive en haiku fra grunnen av.

Les andres haiku

Nå har du altså dette: Jeg kjenner spindelvev mot ansiktet mitt. Det er overraskende behagelig. Bak spindelvevet ser jeg skodde. Og da går det jo også an å spørre seg: «Hvordan gjør andre det?» Finn fram til haikulitteratur - se på syntaksen, rekkefølgen, konstruksjonene. Gå til klassikerne: Basho, Buson, Issa og Shiki - og se hvor ulikt de skriver. Hvor forskjellig grunnholdningen til selve haikudiktet kan være. Selv når tematikken er den samme. Ta tak i teksten din. Brekk litt i den. Sett den opp som et haikudikt. Se hvordan den begynner å ta form.

La diktet få ligge litt

Legg diktet ditt tilside. Til neste dag. Eller kanskje til neste uke. Se på det som et hvilket som helst annet dikt du måtte komme over. I aviser eller i bøker. Lat som om det det er andre som har skrevet diktet - les det som et dikt du leser for første gang. Er det ord her som ikke fungerer - som gjør at diktet får slagside. Ta ut dette ordet. Finn synonym. Eller gi opp diktet (det høres litt tris ut, men faktisk er det ofte slik i haikupoesien: at dikt må gis opp. Stadig vekk).

Det enkle

Haikudiktet skal være enkelt. Det har vi sagt før. Og vi kommer til å si det igjen. Men samtidig skal diktet altså være i stand til å konsentrere verden og livet i de små og de få detaljene. Og når vi i tillegg trekker inn dette med å gi rom for assosiasjoner (og «potensiell meining» slik P.H. Haugen beskriver det), har du absolutt en utfordring.

Diktet

Men vi må ikke glemme diktet vårt... Om spindelvevet som ligger mot ansiktet. Om det overraskende behagelige ved det å kjenne naturen så tett innpå. Og det «andre laget» av spindelvev - i skodda som ligger bak spindelvevet. Slik løste jeg selv oppgaven:

mot andletet

spindelvev

mjukare enn skodde

(s. 57 i samlinga «Grønt» på Tiden Norsk Forlag)

Det kunne være artig å utfordre dere andre til å sende inn nye «spindelvevdikt» - der settinga er sånn noenlunde i slektskap med den i eksemplet. Så kan vi forsøke å få i gang en meingsutveksling knytta til de ulike virkemidlene, besttanddelene, kontrastene. Ikke som en konkurranse, men som en del av vårt smule pedagogiske opplegg.

Forsøk deg på et spindelvevdikt her!

I neste leksjon (som kommer en eller annen gang i august) tar vi for oss haikudiktets historie. Vi sees igjen da.

Ha en god sommer!

Øystein Hauge