De siste dagene har homofile venner overøst sosiale medier med bilder fra Pride-uka, som kulminerer i formiddag med den store paraden i flere norske byer. Hjerte hjerte hjerte, er svaret til enhver oppdatering.
Som om Pride er en kurv med søte valper, en pappeske med myke kattunger. En eneste stor kjærlighetsfest. Møt hat med kjærlighet. Love trumps hate. Hvor er det blitt av opprøret og raseriet? Hvor er kampen?
Kjærlighet har vært en vellykket strategi for den moderne homobevegelsen i vesten. Kravet om å få elske hvem man vil, har vært det uimotståelige argumentet som har sørget for retten til å gifte seg og stifte familie for millioner av mennesker, selv i konservative delstater i USA.
Seinest i går vedtok Tyskland en nøytral ekteskapslov. Endringene på dette området har skjedd i rekordfart. Tiden var moden. Det skjer etter systematiske og harde kamper i flere tiår, men det siste gjennombruddet har uten tvil hatt med fortellinger om kjærlighet å gjøre. Selv Kirken klarte til slutt ikke å motsette seg et slikt budskap.
Men så er det vel greit, da? De fleste formelle rettigheter er på plass i Norge, slik som i kvinnekampen, og det kan se ut som den sosiale aksepten har gått hånd i hånd med lovverket. Det internasjonale seriefenomenet «Skam» viet sin mest sette og omtalte sesong til Even og Isak, som siden vant en internettkåring over populærkulturens mest romantiske par.
Men alt er ikke rosenrødt og love er ikke all around. I Tyrkia skjøt politiet inn i Pride-paraden forrige uke. I Tsjetsjenia blir homofile internert og torturert. I Putins Russland er det forbudt for homofile å kysse og holde hender offentlig, eller gå med skeive symboler som regnbueflagg. I flere land i Asia, Afrika og Midt-Østen er homoseksualitet forbudt og homofile blir forfulgt, fengslet for livstid og til og med henrettet.
Over 50 prosent av verdens såkalte sodomiforbud er overlevninger fra britisk kolonitid, så her går vestlig hykleri, religiøs fundamentalisme og gryende ny-fascisme sammen i en uskjønn forening.
Men religion er den største synderen. Alltid.
I USA skapte valget av Donald Trump frykt og uro særlig blant skeive amerikanere, med god grunn har det vist seg. I løpet av de første månedene har Trump omgjort flere vedtak som sikret LHBT-rettigheter innen utdanning og næringsliv. Han har trukket tilbake føderale søksmål mot stater som har innført diskriminerende lover, og han har stanset en omfattende kartlegging av LHBT-personer i USA, den første i sitt slag.
Trump har vist hvor sårbare borgerrettigheter er og hvordan en minoritet kan brukes politisk for å sende signaler til majoritetens velgere. Selv er Trump en liberal newyorker, men sørstatenes evangelikere var de første som støttet ham, og de visste åpenbart hva de gjorde. Han har utnevnt ultrakonservative mørkemenn på sentrale poster som justis, utdanning og helse. Visepresident Mike Pence har i alle år kjempet med nebb og klør mot LHBT-rettigheter og har støttet institusjoner som prøver å konvertere unge homofile.
Det kristne høyre har begynt å mobilisere politisk her hjemme også. På Oslo Symposium tidligere i år advarte man med gammeltestamentlig patos mot å skape et «homoparadis» i Norge. Heller da et blendahvitt heterohelvete med svovelpredikanter.
Integreringsminister Sylvi Listhaug fikk applaus da hun gjorde narr av at kristenkonkurrenten Knut Arild Hareide hadde gått i Pride året før. Dessverre fikk korset hun bar rundt halsen større oppmerksomhet enn det at hun bevisst spilte på publikums homofobi, som er ganske forferdelig når du tenker på det.
Stort sett er folk bedre enn det, men jeg ser at kommentatorer som påstår at de heier på Pride ber om mer romslighet overfor kritikere. Til det er å si, nei, det er ikke større rom for kritikk av skeive som gruppe enn det er for kvinner som gruppe, for jøder, muslimer, samer og funksjonshemmete. Jeg ramser ikke opp disse gruppene tilfeldig, men fordi hver av dem har vært utsatt for brutale overgrep og statlig diskriminering opp gjennom historien.
Å være skeiv er fortsatt forbudt og forbundet med livsfare i store deler av verden. I Norge skriver homomotstandere istedet innlegg i Aftenposten og på verdidebatt.no. De ber om respekt for synspunkter som utenfor Norge har fatale konsekvenser, og som i Norge fortsatt har kraft til å påføre skam og fortvilelse hos unge mennesker.
Beklager, det har jeg ikke. Ingen respekt. Dere tar rett og slett feil; historisk, biologisk, sosialt, humanistisk og juridisk. Dere tar feil som foreldre, søsken og venner. Dere tar feil om livet som ikke er slik dere vil ha det til.
Å være skeiv i Norge er ikke en tilstand noen lenger bør skrive bekymrete kronikker om i Aftenposten. Slutt med det. Jorden er ikke flat, folk har vært homofile siden tidenes morgen og barna dine er kanskje homo. Det skal du ikke bare feire, du skal juble over at de er født i Norge i en tid hvor de kan leve som de vil.
Skriv heller om at homofile blir drept i regimer som deler dine holdninger.
I Oslo starter paraden på Grønland, det mest multikulturelle nabolaget i landet. Dette er ingen subtil hilsen til muslimske fundamentalister rundt kafebordene, men en utvetydig markering av skeives plass i korankvartalet, som i bibelbeltet lenger sør.
Muslimske ungdommer må ta den samme kampen som på sørlandet og vestlandet. Religion er mørkt.
Du kan si mye om folk innenfor ring 2 og deres forhold til sauer, men religiøse ulver kjenner de på gangen. Kommer du med din overtro, blir du møtt med vantro. Kommer du med hat, blir du møtt med latter.
Ingenting galt med all denne kjærligheten. Men først må du ha en sjanse til å gå ut og finne den.
