I går presenterte Dagbladet ei liste over høstens norske spillefilmer. Som i vår, som i fjor, eller året før der, for den saks skyld, består lista så å si utelukkende av mannlige hovedroller. I løpet av de siste åra kan man telle kvinnelige hovedroller på ei hånd. Og de få hovedrollene kvinner innkasserer, er ofte stereotype, og i enkle, romantiske komedier. I norsk film er kvinner – med få unntak – bifigurer i et mannsunivers.

I sommer har Dagbladet kåret de 15 viktigste norske filmene fra de siste 25 åra. Bare en av de 15 regissørene på lista er kvinne. Lista inneholder bare én kvinnelige manusforfatter, og bare én kvinnelig hovedrolleinnehaver. Lista er med andre ord svært representativ sett i forhold til tilstanden i norsk film: menn lager film om menn, kvinner ser på. Og de er fornøyd med det.

Selvfølgelig skal man ikke tvinge inn kvinneroller. Man bør heller ikke kvotere inn kvinnelige filmskapere, eller gi manus med kvinnelige hovedroller forrang. Det er tross alt åndsverk vi snakker om. Problemet er at norske manusforfattere er urovekkende lite opptatt av kvinner. Underlig, siden de har rykte på seg for å være relativt komplekse individer, disse kvinnene, og derfor også burde vært en givende utfordring å skrive om og for.