MINISTRE: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og kommunalminister Jan Tore Sanner har vist ulik grad av interesse for språket i det offentlige. Foto: NTB SCANPIX / Berit Roald
MINISTRE: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og kommunalminister Jan Tore Sanner har vist ulik grad av interesse for språket i det offentlige. Foto: NTB SCANPIX / Berit RoaldVis mer

Skrivene vi får fra det offentlige, er formulert av menneskehoder og skrevet med menneskehender. Da må de bruke menneskespråk

Tåkeprat og demagoger.

Kommentar

I dag deles Klarspråkprisene ut i Oslo Konserthus. Det lyder verken særlig festlig eller glamorøst. De fleste har antakelig ikke engang hørt ordet Klarspråk. Det hadde ikke jeg, da jeg i høst ble tilbudt vervet som juryformann. Det er synd. Klarspråk-arbeidet er et forbløffende effektivt våpen i kampen for å renske språket for tåketale.

Hensikten med prisene er å premiere leservennlige, klare og tydelige offentlige dokumenter. For byråkratiet er muligens umenneskelig, men byråkratene er mennesker av kjøtt og blod.

De mange skrivene vi mottar fra det offentlige, er formulert av menneskehoder og skrevet med menneskehender. Da må de bruke menneskespråk.

Klarspråk-arbeidet går ut på å bevisstgjøre byråkratene om at det de skriver faktisk skal kunne leses og forstås av oss her ute.

Her tilbyr Språkrådet språkmaler, klarspråkkurs og nett-tips med enkle og effektive grep for å få tilsynelatende komplekse tekster leservennlige og forståelige. Dette i samarbeid med DIFI, som for øvrig selv burde ta en Klarspråkrunde på det intetsigende navnet sitt.

Å skrive med tanke på leseren høres opplagt ut. Det er det ikke. For noen år siden viste en undersøkelse at bare halvparten av de ansatte i offentlig sektor selv forsto innholdet i informasjonen de sender ut til deg og meg.

Det lyder mistenkelig likt lærebokforfatterne på sykepleiestudiet, der jeg nå er i praksis på en institusjon for psykisk helsevern. Et helt utmerket sted, der de til og med har satt seg fore å lære oss å sette sprøyter. Det er ikke takket være skolen. Tvert om. Der er fokuset kryptisk formulerte læringsutbytter, og en pensumbok som nærmest er surrealistisk i sitt hjelpeløse forsøk på å skape et akademisk sykepleiespråk. Mer om det i siste nummer av Prosa, som ble sluppet denne uka.

Igjen er spørsmålet om det ikke er noen der ute som passer på. Torbjørn Røe Isaksen virker ikke spesielt interessert. Han har overlatt kvalitetssikringen til høyskolene selv, og er mer opptatt av å pepre profesjonsfagene med stadig flere krav om teori. Dette uten ett eneste effektivt redskap for å sikre et minstemål av teoretisk standard.

Paradoksalt nok jobber ministerkollegaen Jan Tore Sanner i stikk motsatt retning. Som del av den uttalte satsingen på Klarspråk, har han gjøvet løs på det juridiske fagspråket. Der ble det i fjor opprettet en professorstilling og tre stipendiatstillinger, med fokus på forenkling og klargjøring.

Målet er at framtidas jurister skal kunne formulere det komplekse lovverket i et språk vi forstår.

Nettopp å klargjøre det komplekse er essensielt. Et enkelt språk er ikke det samme som paroler. Tydelighet ikke det samme som forenkling inntil det forløyede. Hvor skjebnesvangert det er å overlate klarspråket til demagoger, får vi hver dag en smertelig påminnelse om fra tvitrende president i Washington.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook