ÆRESLØNN:
Kulturminister Anniken Huitfeldt offentliggjorde fredag at forfatteren Dag Solstad skal motta statens æreslønn. Det er gylne tider for diktere, skriver Fredrik Wandrup.
Foto: Berit Roald / Scanpix
ÆRESLØNN: Kulturminister Anniken Huitfeldt offentliggjorde fredag at forfatteren Dag Solstad skal motta statens æreslønn. Det er gylne tider for diktere, skriver Fredrik Wandrup. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Skriver Dag Solstad egentlig «fine» romaner?

Gylne tider for norske diktere.

Si hva du vil om dagens ledelse i Kulturdepartementet, men det virker som om litteraturen har en solid plass i statsråd Anniken Huitfeldts hjerte.

Jon Fosse har fått Grotten til bolig livet ut, og nå er Dag Solstad blitt tildelt statens æreslønn, 200 000 kroner skattefritt, eller «rett i fôret», som det heter i jazzkretser. Resten av livet, det også.

Samtidig får lyrikerne Stein Mehren og Arnold Eidslott statens kunstnerstipend, som innebærer samme beløp i året, men minus skatt.

Alt dette er det bare å glede seg over og gratulere de utvalgte. Statens æreslønn er forbeholdt de få. Overgangen fra Per Aabel og Wenche Foss kan selvsagt synes brå. Tross alt hadde ingen av de to en fortid som revolusjonære samfunnsstormere.

Huitfeldt er tydeligvis også kommunistenes kulturminister. Hun har ofte bejublet Dag Solstad når hun er blitt spurt hva hun leser. Ikke direkte politisk ukorrekt, Solstad blir jo feiret såpass grundig for tida at man muligens må til en kulturpersonlighet av Wenche Foss? kaliber for å oppleve maken. Det neste blir kanskje en statue foran Litteraturhuset, utformet av Per Ung. Ingenting overrasker i disse tider.

Jeg stusser likevel ved Huitfeldts formuleringer i den talen hun holdt da hun forkynte nyheten om hederen til Solstad. Hun hevdet at dikteren «på en fin måte har skildret norsk samtid over flere år.» Jeg hadde nær sagt; hvem har ikke det? Og hva betyr ordet «fin» i denne sammenhengen? Skriver Solstad «fine» romaner? Nei, nei, nei, svarer vi sporenstreks, i tråd med jubilantens uttrykksform. En bil kan være fin, eller en kjole. Men en roman? Er det ikke nærmest negativt å si om en roman at den er «fin»?

Solstad skriver ikke «fine» romaner, snarere tvert imot. Han skriver bøker der språket stanger mot både forfatteren og leseren, hele veien. Det er det som gjør dem unikt «solstadske», og som gjør at de handler om mistilpasning, fremmedgjørelse og desperasjon i møte med en «norsk samtid» han har skildret «over flere år». Hvor mange år snakker vi forresten om? Hvilke faser av forfatterskapet?

Nåja, det er kanskje ikke så nøye. Med en litteraturhistorie der kampen om stipend og støtte har vært både bitter og pinlig, er vi nå åpenbart og bokstavelig talt inne i en gullalder.