NY SERIE: Ingvar Ambjørnsen er i gang med det han kaller en serie på seks-sju romaner — og forklarer at «Ut av ilden» er nummer to. Ytterligere to er mer eller mindre ferdig skrevet, avslører han under en spasertur i et regntungt Hamburg. Foto: Asbjørn Svarstad
NY SERIE: Ingvar Ambjørnsen er i gang med det han kaller en serie på seks-sju romaner — og forklarer at «Ut av ilden» er nummer to. Ytterligere to er mer eller mindre ferdig skrevet, avslører han under en spasertur i et regntungt Hamburg. Foto: Asbjørn SvarstadVis mer

Skriver om den hysteriske TV 2-reporteren «Marte Skabbel» i ny bok

Ambjørnsen: - Ikke det jeg kaller hevn. Dorthe Skappel: - En ære.

HAMBURG (Dagbladet): Alexander Irgens er en mann på Ingvar Ambjørnsens alder, og han kommer tilfeldigvis også fra Larvik. Den munnrappe forfatteren gjør det skarpt med krimserien sin, så utlandet står i kø for å gi ut bøkene om bestialske drap i norske fjell og daler — noe som også fyller godt opp på kontoen. Ny roman skal presenteres, og hele menasjeriet fra pressen og bransjen rykker inn på Breiseth Hotell på Lillehammer.

Alkoholen renner i stride strømmer fra første kapittel og rundt helten — les forfatteren — piler hele tiden et ensemble av usynlige hjelpere som sørger for at alle glass er fulle og at intervjuene går knirkefritt.

Under en spasertur gjennom grønne lunger i et regnfullt Hamburg, smiler Ingvar Ambjørnsen tålmodig og gjentar s.a.k.t.e at han i.k.k.e er modell for sin tørste og virile sambygding fra «Ut av ilden».

«Marte Skabbel»
- Nei, nei, nei, slikt trøkk som hos kriminalforfattere med suksess, har det aldri vært hos meg — selv om det var massivt over lang tid da Elling drev på som verst. Fyren sto på boklistene, fikk egne filmer og sågar teaterstykker. Siden han var på plakaten overalt, visste alle hvem forfatteren hans var. Men hovedpersonen i «Ut av ilden» tar den ganske mye lenger enn Ambjørnsen noen gang har gjort. Jeg har ikke lagt opp til at Alex er Ingvar, rett og slett fordi jeg ikke skriver den typen bok — og jeg driver heller ikke og tar personlig hevn gjennom å henge ut mine fiender som usympatiske personligheter.

- Bortsett fra den lettere hysteriske TV2-reporteren «Marte Skabbel» som vi et øyeblikk forvekslet med din gamle uvenn Dorthe Skappel?  

- Det er bare en liten vennlig hilsen og takk for sist.

- ....«Det er Skabbel som skriker og veiver med armene, fremdeles med røde flekker oppover halsen, det er muligens spionfotografiene som har satt sitt merke på henne. Og hun som lot seg fotografere naken i Mann, for å vise at også alderdommen har sin sjarm»...?
 
- Det der er ikke det jeg kaller hevn. Hvis den kommer fra meg, er det ikke slik en hevn ser ut. Det skal jeg love deg. Jeg har bare to ganger falt for fristelsen til å skrive gjenkjennbare mennesker sønder og sammen. Hver eneste gang jeg har en utgivelse, er det folk som blir fornærmet over at de ikke selv er omtalt — eller de er hellig overbeviste om å ha stått modell for en av figurene. Noen kjenner seg — pussig nok — igjen i de underligste skikkelser, flirer forfatteren.

Mannen ved bordet
- Persongalleriet i «Ut av ilden» består av fargerike folk som eter, drikker og knuller seg gjennom Berlin, Larvik, Reykjavik, Oslo. Men det sentrale — og blodige — sammenstøtet skjer — av alle steder i hele verden — i en bar på toppen av Mølla i Lillehammer?  

- Her kommer mange tilfeldigheter inn i bildet. Jeg pleier å legge handlinger til steder som jeg kjenner. Og Mølla bar er et kult sted med fin utsikt over byen og Mjøsa. Jeg vet ikke hva det er med Lillehammer. Har deltatt på mange litteraturfestivaler, og jeg gleder meg alltid på forhånd. Fin tid på året. Og disse bransjetreffene er faktisk langt triveligere enn jeg antyder i boka. I år blir det sikkert litt ekstra stas, når akkurat denne boka presenteres akkurat der.

- Selv om det i romanen ender det med et hakk i kraniet og uker i koma, når «MVB» plutselig gjør sitt inntog?  

- «Mannen Ved Bordet», ja. Han som alltid dukker opp når det passer dårligst, og babler i vei mens han later som om kona di og/eller de andre rundt bordet slett ikke eksisterer.

- Utelukkende mannfolk?  

LIKE BLID:. Dorthe Skappel 
Foto: Nina Ruud
LIKE BLID:. Dorthe Skappel Foto: Nina Ruud Vis mer

- Absolutt alltid. De aller, aller fleste som tar kontakt, er imidlertid hyggelige, vennlige mennesker som jeg mer enn gjerne slår av en prat med. Andre har en bemerkning på lur, eller vil bare gi et klapp på skulderen. Men «MVB» står der plutselig — halvfull — og elsker deg eller hater deg, eller han elsker deg til du sier noe som får ham til å hate deg. Når slike opplegg går i veggen, er det ikke særlig greit. Da ender det gjerne i hyl, skrik, skjellsord og kanskje en dårlig skjult trussel mot skribentjævelen. Jeg kan alt om «MVB» — har truffet ham utallige ganger og fått på pukkelen så det rekker. Det er like lite morsomt hver gang det skjer, sier Ambjørnsen og får lagt inn bestilling hos en vinmester som småsnurt stikker snuten i været og gjentar høylytt «en liten flaske vann til herren. Med kullsyre!».  

- Det har vært kjent i et par år at du sliter med lungesykdommen kols — et mareritt fra virkeligheten?  

- Det går ok. Er mulig å venne seg til dette også. Selvsagt kjenner jeg det veldig tydelig, men jeg går ikke rundt og depper på grunn av sykdommen. En del begrensninger har begynt å melde seg. Men de melder seg jo før eller seinere, likevel. Sånn er det å bli gammel knark. Og det er nettopp det denne romanen handler om — middelaldrende menn som blir konfrontert med skadevirkningene av egen måte å leve på. Nå er det ikke lenger snakk om å håpe på helbredelse, men snarere å lure på hva som blir det neste.

Bok om bokbransjen
- I boka blir både journalister og folk fra alle lag i ditt eget forlag — Cappelen Damm — ganske grundig kledd av?  

- Dette er også ei bok om bokbransjen, som jeg kjenner bedre enn min egen bukselomme. Fint å kunne lette litt på sløret i forhold til hvordan ting foregår i kulissene. Og jeg kjenner mekanikken blant journalistene. I riktig gamle dager — da jeg både hadde roman og ei årlig bok om Pelle og Proffen — var det bibliotekbaren på Bristol med intervjuer, øl og rekesmørbrød hele dagen — hver eneste gang. De samme journalistene og de samme spørsmålene. Til slutt drosje til Marienlyst for å nå Dagsnytt 18. I våre dager blir det brukt andre knep i kampen om oppmerksomhet. Mediene har for øvrig mistet all interesse for ungdomslitteratur.

- Du har en sekvens med en voldsom fest hos pakistansk ungdom med pimpa millionleilighet i Groruddalen. Hvordan havnet eldre langgråhåret mann der?  

- Ikke noe med personlig frammøte, nei. Andre har fortalt meg om hvordan slike ting kan gå av stabelen. Men, som sagt, det er hovedpersonen i boka som har sine kontakter i de miljøene der — ikke jeg.

- Hvor lang tid brukte du på skrivingen?  

- Manus har vært opp og ned av skuffen flere ganger. Deler av romanen var faktisk ferdig før jeg begynte på fjorårets «Natten drømmer om dagen». «Ut av ilden» blir nummer to i en krets av bøker, hvor persongalleriet og hendelsene griper inn i hverandre. Det er ikke snakk om en serie, men et større prosjekt på seks-sju bøker, hvor begivenhetene er spredd over en lang tidsperiode. «Ut av ilden» er derfor ikke en direkte oppfølger, men handlingen utspiller seg delvis samtidig på høsten 2010. Folk som har biroller i den ene boka kan være sentrale i den andre, og det er den samme kretsen av mennesker som går igjen i serien.

Kan ikke planlegge suksess
- Og hva mener Ambjørnsens krisepsykiater om en bebudet serie på sju romaner?  

- Jada, jeg kjenner også alle historier om forfattere som kullseiler grandiost med bebudede kjempeprosjekter. Men i mitt tilfelle er det slik at to av bøkene allerede er mer eller mindre ferdig skrevet. Settingen til den tredje er klar. Så med mindre jeg brekker begge armer eller blir komplett sinnssyk, skulle dette gå greit.

- Og så tar det av — igjen?  

- Du kan ikke planlegge en skikkelig suksess. Selv var jeg i sin tid sikker på at «Hvite Niggere» og «Den Siste Revejakta» bare ville slå an i en bitte liten krets. Til folkene på forlaget, sa jeg om den første Ellingboka at den hadde vært kul å skrive — men at «dere kan aldri i verden selge den».

- Trykker de alt du leverer?  

- Selv om jeg — selvsagt — står inne for hele manus, når jeg har lagt siste hånd på verket og sendt det fra meg, så må jeg regne med at ting blir strøket. Hver gang må jeg finne meg i at et titall sider blir tatt vekk. Det oppstår jævlig mye finslip — noen ganger pirk- helt ned i minste detalj. Men — for all del — jeg er lykkelig over redaktøren min — som har fulgt med gjennom samtlige utgivelser — og som passer på som en smed. Hvis jeg ikke har skjønt det selv, så oppdager hun — med garanti — det umulige i at hovedpersonen på 50 meters avstand kan se gjennom et stuevindu hvilken type sigaretter som ligger på bordet.

- Hvem er leseren din?  

- Som alle skjønnlitterære forfattere, blir jeg holdt i live av voksne kvinner. Det er de som kjøper bøker i Norge.

- Med stadig eldre hovedpersoner?  

- Persongalleriet står klart. Og nå kan aktørene mine vente seg andre tider. Noe av dette blir kommentarer til forfallet. Rett og slett, sier Ingvar Ambjørnsen.