PERSONLIG ROMAN: Løkkeberg har aldri lagt skjul på at stoffet i «Frokost på stupet» er hentet fra eget liv. Ektemannen gjennom fire tiår, Terje Kristiansen, lever med uhelbredelig benmargskreft. Foto: Kristin Svorte
PERSONLIG ROMAN: Løkkeberg har aldri lagt skjul på at stoffet i «Frokost på stupet» er hentet fra eget liv. Ektemannen gjennom fire tiår, Terje Kristiansen, lever med uhelbredelig benmargskreft. Foto: Kristin SvorteVis mer

Anmeldelse: Vibeke Løkkeberg - «Frokost på stupet»

Skriver om ektemannens uhelbredelig kreft

Løkkebergs fortelling om en døende ektefelle er i passasjer lysende intens og modig.

«Frokost på stupet»

Vibeke Løkkeberg

4 1 6
«Sjokkerende åpen og ærlig»
Se alle anmeldelser

Vibeke Løkkeberg har alltid vært et modig menneske. Nå har hun skrevet en roman om hvordan en dødssyk ektefelle uforvarende drar sin kone med seg inn i døden. Det blir en sjokkerende åpen og ærlig roman om et tema som berører mange, men som de fleste ikke våger å berøre.

Kunstnerekteparet Adam og Alice er på ferie hos datter og barnebarn i Los Angeles, da Adam får en telefon fra legen sin. Han har uhelbredelig benmargskreft. Alice og Adam reiser hjem til Norge. Adam begynner desperat å rydde opp i livet sitt. Han forbereder seg på å dø.

Begraves levende

«Han glemte at det bare var han som skulle dø, og at hun skulle leve», tenker Alice. De to blir isolert. Han kan ikke engang besøke barnebarna av frykt for infeksjon. Han rydder, kaster, arkiverer, skriver testament. Han vil at de to skal finne en grav. «Jeg vil ikke finne en grav. Jeg vil leve», mumler Alice. Adam hører henne ikke. Han forbereder seg på å dø. Avvikler alt, også henne: «Som om jeg begraves levende», tenker hun i en av bokas mange gripende bilder.

Løkkeberg har aldri vært redd for å berøre tabuområder, og dette temaet er tabu. Hvordan en selv dras inn i døden, når en lever med en dødssyk ektefelle. Medisinene gjør ham anspent, kortisonet gjør ham ukritisk. Cellebehandlingen ødelegger mannen han engang var; vitaliteten, viriliteten, det vakre håret. Det er ikke rom for berøringer, kyss, omfavnelser, kjærlighet. Adam bruker alle krefter på å overleve. Døden står mellom de to. Den truer med å ta også henne.

Selvbiografisk

Løkkeberg har aldri lagt skjul på at stoffet i «Frokost på stupet» er hentet fra eget liv. Ektemannen gjennom fire tiår, Terje Kristiansen, lever med uhelbredelig benmargskreft. Hun har laget en dokumentar om temaet. Nå har hun valgt romans form. Det fungerer ikke optimalt. Alice blir hjemsøkt av sin avdøde mor. Hun ser tilbake på barndommen, farens utroskap, bombingen av en skole i Bergen før hun blir født. Dette har Løkkeberg tidligere laget film om, men her blir erindringsglimtene for innforstått og kryptiske.

Melodramatisk

Alice gjenerindrer også morens død på sykehjem. Hun måtte legge seg oppå moren for å varme henne. Rommet var iskaldt. På grunn av plassmangel ble pleierskene oppfordret til å åpne vinduene for å framskynde døden til de uhelbredelig syke, heter det i boka. Det er mye galt med norsk helsevesen, men akkurat en sånn beskjed tviler jeg på om noensinne er gitt. I denne sammenheng blir det for melodramatisk, og bryter med det som er bokas sjokkerende styrke og intensitet. Hvor altomfattende og brutal kreften og ikke minst behandlingen er, også for de nærmeste.