Skriver om incest, vold og kannibalisme

Jan Roar Leikvoll ville makulere hele opplaget av sisteboka.

FORLØSNING: Jan Roar Leikvoll hadde ikke planlagt å skrive bøker om såpass brutale tema. Da han først gjorde det løsnet skrivingen. Foto: Mimsy Møller.
FORLØSNING: Jan Roar Leikvoll hadde ikke planlagt å skrive bøker om såpass brutale tema. Da han først gjorde det løsnet skrivingen. Foto: Mimsy Møller.Vis mer

||| (Dagbladet): Leikvolls debutbok, Eit vintereventyr (2008) ble omtalt som en mirakuløs debut.

Her skriver Leikvoll om det brutale livet i en arbeidsleir. Det handler om tydelige, strenge regler, et sted hvor kjærligheten har vikeplikt for barbari og ondskap.

I mars i år kom bok nummer to, Fiolinane, som også fikk svært gode anmeldelser. Handlingen foregår i et ørkenaktig samfunn, hvor skrotet og bestialiteten råder.

Dagbladet skrev at boka røsker i deg lenge etter at den er lest. Klassekampen kalte den et ondt lite mesterverk.

I tillegg har anmelderne brukt ord som rystende, pervers og brutal om bøkene hans.

Ikke helsvart
I begge Leikvolls bøker lever hovedpersonene på steder hvor det ikke er rom for å vise svakhet. Kjærligheten og skjørheten deres står klart opp mot de ubarmhjertige, primitive omgivelsene de lever under.

Vis mer

Leikvoll vil likevel ikke gå med på at bøkene er helsvarte.

- Om man raser gjennom bøkene, kan de sikkert oppfattes som helsvarte. Men om man leser dem, virkelig leser dem, vil man finne ut at det dreier seg om håp, om drømmer, at ting kan endre seg til noe bedre. Ofte er håpet bare et lite lysglimt i mørket, men det finnes der. Romanene er svarte, men ikke helsvarte. Håpet ligger ikke lett tilgjengelig, slik man kanskje ønsker at det gode skal være alltid lett tilgjengelig. Man må lete etter det, men det er det vakre som er min aller største inspirasjon. Det kan være vanskelig å forstå, men det er slik det er. Bøkene er nådeløse, ingen tvil om det, men de bærer håp i seg.

I Eit vintereventyr fremstår romkameraten Hans som jeg-personens klippe innenfor arbeidsleirens murer.

«Hans tok på seg den smerta for meg, han bar meg, og for slike menn gjorde eg nesten kva som helst», resonnerer han tidlig i boka. Andre steder er drømmen et hus i skogen, regn på skiferheller, en tilværelse utenfor arbeidsleiren sammen med Hans.

- Hvor viktig har det vært å ha disse «lyspunktene» i romanene dine? For eksempel i Fiolinane, hvor det er en liten glasskule som står for håpet, lyset og varmen.

Skriver om incest, vold og kannibalisme

- Lyspunktene har vært viktige, ettersom de er noe hovedpersonene lengter mot og drømmer etter. Drømmen er noe bærende i begge romanene, og det er på mange måter deres naive dagdrømming som holder dem oppe. Uten for eksempel huset i skogen i Eit vintereventyr og glasskulen i Fiolinane, hadde de nok ikke hatt den drivkraften de har, tross all motgang. Begge bærer jo på dette ønsket om at ting skal endre seg, at nytt skal spire ut av det gamle, at man skal få en ny sjanse.

Fly og nødrasjoner
I Fiolinane minner bestefaren gutten på at alt de eide gang på gang ble tatt fra dem og ødelagt. I tillegg kommer det fly over himmelen, som slipper ned nødrasjoner til menneskene i søppelfyllingslandskapet.

Leikvoll har ikke tenkt verken politisk eller siviliasjonskritisk under skrivingen av andreromanen sin.

- Jeg ser at en del har påpekt dette, og det er godt mulig at boken kan leses på den måten. Flyene er viktige for romanen, de forteller at det finnes en verden utenfor. Vi vet ikke mye om den verdenen, men den må klare seg mye bedre, ettersom de har fly, og ressurser til å sende ut nødrasjoner.

- Morgenbladet skrev at de var forlatt av verden, det likte jeg. Flyene viser at ikke hele verden er som søppelfyllingen, restene etter alt.

Ville makulere
Blant de viktigste drivkreftene i Leikvolls bøker er ubehaget, den nedgraderte menneskelige godheten og den egoistiske kampen om å få dekket sine egne behov.

I Fiolinane skriver Leikvoll også om incest, vold og kannibalisme.

- Hvorfor skriver du om disse tingene? Har du hatt betenkeligheter under skrivingen på grunn av dette?

- Det er umulig å svare på hvorfor jeg skriver om det, ettersom jeg bare skriver teksten ut som den kommer. Jeg har ingen plan på forhånd, ingen plott, ingen notater, ingen gjennomtenkt handling. Det kommer av seg selv, på en måte. Men jeg hadde et behov for å skrive disse to brutale romanene, og det var først da jeg beveget meg inn i disse områdene, i denne tematikken, at noe løsnet i meg.

- Å skrive bøkene slik var helt nødvendig for meg. Noe annet ville være helt feil. Jeg måtte og må være tro mot min skriving. Jeg skyldte min sorg å skrive de to bøkene. Da Fiolinane skulle komme ut, fikk jeg noen anfall av panikk, og tenkte det verste. Jeg skrev til og med til forlaget og ba dem makulere hele opplaget, men angsten varte ikke så lenge.

Intervjuet er en forkortet versjon av et større intervju på trykk i Litteraturtidsskriftet Lasso 1 / 2010.