Skriver om oppvekst med fem tilbakestående søsken

Melodramatisk roman fra Gaute Heivoll.

DOKUMENTARISK: Forfatter Gaute Heivoll har gjort stor suksess med å bruke historiske hendelser som utgangspunkt for egen fiksjon. Denne gang lykkes han ikke, mener vår anmelder.
.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
DOKUMENTARISK: Forfatter Gaute Heivoll har gjort stor suksess med å bruke historiske hendelser som utgangspunkt for egen fiksjon. Denne gang lykkes han ikke, mener vår anmelder. . Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

ANMELDELSE: Hyperproduktive Gaute Heivoll (35-åringen har utgitt hele 17 bøker) synes å ha funnet sin nisje i «faksjonen». Med stort hell bruker han reelle hendelser og fuger sammen fakta og diktning i vellykkede romaner.

Gjennombruddet kom med «Før jeg brenner ned» hvor Heivoll fortalte historien om en pyroman fra hjembygden Finsland, og koblet fortellingen sammen med sin egen personlige biografi på en måte som vakte kritikernes begeistring. 

Mini-instutisjon
Bakgrunnen for «Over det kinesiske hav» skal være samtaler Heivoll har hatt med en mann som vokste opp i en søskenflokk med fem tilbakestående barn. I romanen følges søskenflokken fra de flytter fra de biologiske foreldrene sine i Stavanger, til en familie som driver en slags privat mini-institusjon for «de åndsvake», for å bruke datidens terminologi.

Fortelleren er en navnløs jeg-person som vokste opp sammen med de funksjonshemmede barna som foreldrene tok til seg. Romanen beveger seg mellom flere tidsplan, handlingen strekker seg fra 1940-tallet til 1990-tallet. På nåtidsplanet er det jeg-fortelleren, storebroren som rydder i gamle papirer og dokumenter, og dermed får grunnlaget for å erindre tilbake i tid, og reflektere over det spesielle familielivet.

Skriver om oppvekst med fem tilbakestående søsken

En tragisk ulykke, familiens biologiske datter, Tone, som dør under lek, står sentralt i beretningen. Det gjør også samtidens blikk på «de åndsvake», eller «tullingene» som de blir kalt i nabolaget. Heivoll maler med bred pensel. Her er fryktelige branner og en natur som ofte skifter farge etter menneskenes sinnstemninger.

Hang til patos
Språket er tidvis klisjéfylt: «To ganger hadde Matiassen krysset Atlanteren, to kontinenter hadde han sett, og i tillegg hadde han sett hvordan menneskesjeler kunne skinne hvis man bare befant seg tilstrekkelig lenge i det totale mørke». Heivolls hang til patos er ikke tilstrekkelig motivert i teksten til at det kjennes naturlig med brå følelsesskift som dette: «Og akkurat da ble jeg overmannet av en slags stor, opprørsk sorg, jeg fikk lyst til å gi henne en klem, holde rundt henne, jeg ville at hun skulle si noe mer, fortelle meg noe jeg ikke visste. Noe. Noe.»          

Etterhvert står søsterens død som det mest sentrale motivet i romanen. Dessverre kommer vi aldri tett nok inn på de «evneveike» barna til at romanen kan fungere som et humanistisk prosjekt, hvor de åndsvake fremstår som individer, og ikke som representanter for en kategori. Dette gjør romanen betydelige svakere enn «Før jeg brenner ned». Der klarte Heivoll å balansere godt mot melodramaets stup med nyanserike skildringer av den menneskelige psyke.

Denne gang sklir han over i melodramatikken fordi han ikke kommer under huden på de historiske hendelsene. Kanskje fordi det ikke lenger står like mye på spill for forfatteren selv.