RUSA ROMAN: Joakim Kjørsvik rapporterer fra Oslos nattesider i sin første roman «I fjor var en lang natt». Foto: Tove Sivertsen
RUSA ROMAN: Joakim Kjørsvik rapporterer fra Oslos nattesider i sin første roman «I fjor var en lang natt». Foto: Tove SivertsenVis mer

Skriver rått og ærlig om rus, dop og festen som aldri tar slutt

Dessverre er ikke språket like godt som ideen.

ANMELDELSE: «Jeg kan ikke ha sovet lenge, et par timer, kanskje. Husker vagt at vi gikk gjennom byen, leide hverandre som om vi var kjærester. Satt på hver vår campingstol, drakk rødvin og dro linjer fra et plastbord i stua. Ingen musikk. At mørket utenfor vinduene ble til lys og så til mørke igjen.»

Joakim Kjørsvik tar oss med på en fest som går i loop i sin første roman «I fjor var en lang natt». Den navnløse hovedpersonen vandrer rundt i Oslo fra utested til nachspiel til utested igjen, med noen mer eller mindre lovlige strøjobber innimellom.

Rustematikk
Tidlig i boka oppdager han at faren har hengt seg, men i stedet for å melde fra tar han pengene og et novellemanus han finner der. Opplevelsen sender ham av gårde på en enda mer nedadgående spiral mens han vekselvis forsøker å fortrenge det som har hendt og fortelle det til venner.
Rus er altså en viktig ingrediens i boka, og forfattere som Bukowski, Burroughs og Hunter S. Thompson blir naturlige referanser.

Kjørsvik skriver intenst og uretusjert om alt fra dopmage til barndomstraumer. Teksten har få avsnitt, den løper av gårde og gir leseren noe av den samme speeda stemningen som hovedpersonen er innhyllet i. Det er et godt kompositorisk grep.

Mange historier
Kjørsvik debuterte med novellesamlingen "Åpenbart ingen nabo" i 2007 og hans sans for korte og sprø historier kommer tydelig til uttrykk også i denne boka. Hovedpersonen forsøker å fullføre farens novellemanus sammen med en kamerat for å få penger til amfetamin. (Jeg vil tro det finnes enklere måter å skaffe 80 000 på.) Men novelleideene hans er hjelpeløse og oppkonstruerte og står i kontrast til alle de gode historiene han selv hører og forteller i løpet av boka.

Den ærlige og rå stilen gjør dette til et prosjekt jeg liker, men språket kommer alt for ofte i veien for lesningen. Det kan være både blødmete og lite originalt. Kjørsvik øser på med metaforer og skriver for eksempel at byen «glitrer som skatten i enden av regnbuen» og at timene «flyr av gårde som svaler om våren.»

Muntlig språk
Den muntlige stilen er naturlig i miljøet hovedpersonen ferdes i, men det blir for mye, Kjørsvik punkterer for eksempel mange setninger med «for å si det sånn» og «eller noe sånt»:

«Ansiktet sprakk opp i et smil som sola på himmelen etter et skybrudd på Aya Napa, eller noe sånt.»

Og når romkameraten Frode plutselig får navnet Truls, to steder rett etter hverandre, bidrar det til mitt inntrykk av at teksten burde ha gått en runde til før trykking. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg kunne fått en revidert utgave, for dette er en «fest» jeg i utgangspunktet var glad for å bli invitert til, men så viste det seg at jeg hadde for høye forventninger.

Skriver rått og ærlig om rus, dop og festen som aldri tar slutt