Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skriver tv-serie om egen taterslekt

Han er kjent som den tafatte pikkoloen Åge i «Hotel Cæsar», og står bak et kritikerrost teaterstykke om sin egen taterslekt. Nå skriver Karl Sundby dramaserien «Taterblod» for NRK.

- Staten og kirka tok fra dem barna. Det knakk taterne som folk, sier skuespiller Karl Sundby. Hans egen mor ble fratatt flere barn.

Karl Sundby har tidligere satt opp taterkabareten «Fanden i vold» på Oslo Nye. Nå skriver skuespilleren som selv er av taterslekt, dramaserien «Taterblod» for NRK.

I krøniken «Taterblod» skal vi følge familien Larsen i fire generasjoner, fra 1920-tallet til 1987. Manusforfatter Karl Sundby fokuserer på hvordan familien oppløses og ødelegges når barna blir tatt fra dem. Han vil gå på innsiden, og vise at også «de andres» unger var viktige.

- Grusomhetene mot taterne er umulig å forstå for dem som ikke har opplevd det selv. Man kan ikke tro det. Myndighetene skulle jo «redde» taterbarna og gi dem «en ny sjanse». Å bli frarøvet sitt eget barn er verre enn å dø, sier han alvorlig.

Oppvåkning

I den første av seks episoder møter vi en vellykket bortadoptert kvinne som fornekter sin opprinnelse. Hun reflekterer ikke over hvem hun er før hun mister sønnen i en trafikkulykke. I sorgen kommer minnene: frykten, flaskene og isolasjonen, og Karl skildrer familiens historie. Han opplevde en liknende «oppvåkning» for tre år siden.

- Jeg var opptatt av kunsten og filosofien, og brydde meg ikke om at jeg var av taterslekt. Mora mi var ingen helgen, og jeg kranglet forferdelig med henne. «Hvem er du som har sendt vekk unga dine?» kunne jeg skrike til henne. Men etter at hun var død, i begravelsen til min halvbror Einar «Jukan» Olsen, først som 40-åring torde jeg å spørre: Hvem var hun egentlig? Jeg ble syk av samvittighetsplager.

Vanlige mennesker

- Jeg har ikke noe valg, sier han. - Jeg må gjøre ferdig prosessen som begynte da jeg skrev monologen «Fanden i vold». Jeg grein hele tida, og synes selv jeg landet på noe ærlig. Det viktigste er å nå et mellommenneskelig plan, å få folk til å forstå at også taterne er vanlige mennesker. Det finnes skurker i alle leirer og jeg er ikke opptatt av å idyllisere og romantisere. Mange tatere er dessverre selv rasister og er aggressive og voldelige. De innfrir alle samfunnets negative forestillinger om «urtateren», forklarer han. Og spør.

- Man blir så jævlig fort stigmatisert, men hva skulle taterne ellers gjøre?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media