SKRIVER OM SELVMORD: Mariann Aaland tar i sin debutbok opp et sårt og tragisk tema. Foto: Trude Rønnestad.
SKRIVER OM SELVMORD: Mariann Aaland tar i sin debutbok opp et sårt og tragisk tema. Foto: Trude Rønnestad.Vis mer

Skriver usentimentalt om sorg i sin debutroman

Mariann Aaland med sterk, men litt fastkjørt bok.

ANMELDELSE: Mariann Aaland har vært en av debutantene som har fått ekstra drahjelp i år. Hun ble som eneste debutant trykket i den norske versjonen av litteraturtidsskriftet Granta.

Det er en stor ære, spesielt siden det var i selskap med navn som nobelprisvinner Alice Munro, Roberto Bolano og Ian McEwan.

Sterk start
At det var starten av denne romanen som nådde gjennom nåløyet er ikke overraskende, for den er usedvanlig sterk. Aaland beskriver hvordan en datter banker på i huset til faren uten å få svar, for deretter å få øye på ham gjennom vinduet:

«Det var noe med måten han lente seg til veggen på. Hodet hang framover, og armene så tunge ut, livløse. Jeg slutta å rope og blei stående og stirre inn gjennom vinduet. Det var stille, det snødde.»

Sorgens trivialiteter
Etter den dramatiske starten fokuserer boka på alt som skjer i uken etter farens selvmord, sett gjennom datterens øyne.

Det trivielle blander seg med det store, slik det gjerne gjør i slike situasjoner. Hun lyver på seg en klump i brystet, irriterer seg over moren og lurer på om kjæresten er den riktige. Aaland får frem hvordan det normale fortsetter å være til stede selv i en unormal situasjon.

Men etter hvert dveler boka så mye i det prosaiske at den noen steder også blir det selv. De store spørsmålene utelates, som: Hvorfor begikk han selvmord? Er det noen som angrer her? Hva var det hun hadde kranglet med ham om? Det gis noen hint, men Aaland velger bevisst å la det meste stå åpent, og jeg synes det blir en litt kunstig omgåelse av saken, og bokas, kjerne.

Gode observasjoner
Familiedynamikken, som ofte er alt annet enn dynamisk, skildres detaljert og tidvis morsomt, det er lett å kjenne seg igjen. Og Aaland byr boka igjennom på gode bilder og setninger, som når jeg-personen får trøst av mormoren:

«Hun var så liten, og likevel rakk jeg henne bare til brystet når jeg gråt. Som om hun vokste når det trengtes.»  

Skriver usentimentalt om sorg i sin debutroman

Det er altså mye å glede seg over her, Aaland har en selvtillit i språket som ikke er alle debutanter forunt.

Boka gir meg likevel den følelsen jeg får når jeg har hørt én gang for mye på en favorittlåt. Romanen har kjørt seg litt fast i ett spor, sporet kunne i hvert fall vært bredere. Men som debutroman er «Det var stille, det snødde» fortsatt en imponerende prestasjon.