||| (Dagbladet.no): Ole-Petter Vaaten (42) er månedens poet på Diktkammeret for mai! Det er tredje gangen juryen vurderer et av hans dikt som det beste. Det gir selvtillit, sier en likevel nokså beskjeden vinner.
- Kvaliteten på det jeg skriver er veldig varierende, noe som sikkert er ganske normalt for en som ikke har skrevet dikt lenger enn tre år, sier han til Dagbladet.no.
Overraskede venner
42-åringen bor på Tyristrand i Ringerrike, og jobber som spesialpedagog ved en ungdomsskole. Første gang han vant, var for to år siden. Da hadde han bare skrevet dikt i et halvt år og fortalte at han knapt hadde åpnet en diktsamling før. Likevel var han blitt hekta på skrivingen, og fortalte at den på et vis fungerte som terapi. Vinnerdiktet den gang handlet om faren hans, som han mistet altfor tidlig.
Et halvt år senere vant han igjen, med et nye kortere dikt. Men den melankolske stemningen er felles for både de to og det nye vinnerdiktet, «Hendelsen i nabohuset her forleden».
- Gjennom diktene får jeg kontakt med alvoret i meg, og det kjennes godt. De aller fleste kjenner meg som en ganske humoristisk person, og blir ganske overrasket når de får greie på hva jeg holder på med i fritiden, forteller han.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Skrev på fem minutter
- Inspirasjonen til vinnerdiktet fikk jeg da jeg kjørte forbi et hus hvor det som lignet en far og en sønn arbeidet i hagen. Jeg kjørte rett hjem, og fem minutter senere var diktet klart. En bit av hjernen min er nok hele tiden veldig innstilt og følsom for situasjoner og snapshots som den begynner å bearbeide og sette ord på, sier han.
Han har blitt mer kritisk til seg selv og tekstene sine etterhvert, noe som gjør at han ikke skriver så mange som han gjorde i starten.
- Et godt dikt er et dikt som jeg kjenner igjen en følelse eller en stemning i. Det snakker til meg og sier «hei, du er ikke aleine, dette diktet handler om oss», sier han.
Juryens kommentar
Når ein arbeider med dikt over tid, kan ein innimellom få ei kjensle av å gjera ting i denne kunstforma som har noko heilt spesifikt ved seg, noko som ein rett og slett bare kan få til ved å driva med lyrikk, og ikkje ved noko anna kunstform eller uttrykk. Ein arbeider fram ei kjensle for utnyttinga av dei verkemiddel ein har og ved å utvikle dugleiken kan ein brått gjera grep som utvidar og skapar noko uventa nytt. I dei aller heldigaste falla dreier dette seg også om ting som rører oss djupt og har med våre livsvilkår og vår mangfaldige erfarte røyndom på gjera.
For meg er dikt frå mai månad eit døme på nettopp dette. Poeten utnyttar verktøyet linjedeling på ein framifrå måte. Mot slutten av diktet skapar dette ei utvikling som er sterkt medverkande til at me vil framheva dette. Utrrykket "en krukke/som er for liten" er i seg sjølv eit krast og samstundes openbart kjensledirrande bilete av vår oppfatning av det å samle eit menneske si oske i ein liten oppbevaringsgjenstand, men så kjem neste linje og seier: "for to", og understrekar einsemda og sorga hjå den etterlatne.
Her er elles i dette diktet ei fin blanding av det å halda avstand, som tittelen er det beste dømet på, samstundes som poeten byggjer på sanselege observasjonar som skapar nærleik. Det handlar om relasjonar mellom menneske, og diktet formidlar ein fortetta kontrast mellom liv og død. Samstundes som det konkret skildrar ein mann og sonen hans, har teksten noko mangetydig og ålment over seg. Dette skjer ved at poeten utnyttar diktet sitt særeigne potensial ved å ta i bruk det magiske elementet.
På sju linjer går me frå eit kvardagsleg og harmonisk bilete av to menneske som brenn bråte, til den eine sin død og forsvinning. Det nærast oppbrukte symbolet ?urne?, som i ein periode var å finne i annakvart måleri, får plutseleg ny og gåtefull realitet. Samstundes er det linja "den gamle har fått aske på leppene" som står sentralt midt i diktet, som er vendepunktet. I denne linja vert dei to bileta ført saman. Møtet mellom pust og oske, mellom munnen og det utbrente, mellom levd liv og det som er redusert til fint, lett støv, er gjort sterkt levande og brenn seg fast.
For juryen: Helge Torvund
I juryen satt også Kristian Rishøi, Maria Børja og Marie L. Kleve.
