OBS! Om du ikke har spilt «Fallout 3», har planer om å gjøre det og er redd for spoilere, bør du ikke lese videre.

 JEG HUSKER DET som om det var i går. Midt i et utbrent og lovløst ingemannsland sto Tenpenny Tower, fylt med luksusboilger og velstående beboere.

Under jorda, i en T-banestasjon like ved bodde skrømtene, fattigfolk med stråleskader etter tredje verdenskrig. De drømte om å få flytte inn i tårnet, men mange av tårnboerne var sterkt imot, cirka som når et nytt asylmottak åpnes på bygda. Skrømtene var farlige, sa de. De ville ikke ha «sånne folk» boende nær seg.- Fordomsfulle folk, fnøs Roy, skrømtenes leder. Han ba meg hjelpe.

Og de var jo egentlig en sympatisk gjeng, de så bare litt uappetittelige ut med halvråtne ansikter og tjafsete klær.

«LIKESTILLING NÅ!» ropte jeg, for så å overtale eller true meg gjennom tårnet, til Roy og vennene hans fikk flytte inn for å leve side om side med tårnets beboere.

Han forsikret meg om at de ville leve i fred og fordragelighet fra nå av. Det føltes godt, Jonas Gahr Støre-godt. Jeg hadde egenhendig endt et apartheidregime i miniatyr med mine diplomatiske evner.Men da jeg senere besøkte tårnet fant jeg bare skrømt, ingen av de gamle beboerne var å oppdrive. En kald forutanelse begynte å bre seg i kroppen min, og en tur ned i tårnets kjeller bekreftet frykten: Der lå de, drept i kaldt blod, selv hun hyggelige gamle dama som aldri hadde hatt noe imot dem.