Kultprodusent: Aphex Twin på Sjøsiden under Øyafestivalen torsdag. Foto: Sveinung U. Ystad, Dagbladet
Kultprodusent: Aphex Twin på Sjøsiden under Øyafestivalen torsdag. Foto: Sveinung U. Ystad, DagbladetVis mer

Skrudd geni

Aphex Twin ga Øya en leksjon i elektronisk musikkhistorie.

KONSERT: Sist jeg så Richard «Aphex Twin» James live, det var i Bergen i 2003, var det få i salen som skjønte hva som skjedde. For mens publikum sto og ventet på at oppvarmingsbandet — ekstremstøy-duoen Satan?s Tornade — skulle gå på scenen, satt kulthelten alle var kommet for å se bortgjemt bak en laptop og spilte av jungle-låter som en hvilken som helst DJ, før han forsvant og lot Satan?s Tornade headline konserten.

Hendelser som denne har vært med på å gi den sky og eksentriske briten et mytisk skjær. Men det er først og fremst på grunn av hans enorme påvirkning på klubb- og dansemusikk — hvem husker vel ikke første gang de vantro så og hørte «Come To Daddy» på MTV for første gang i 1997? — vi spent stiller oss opp foran Sjøsiden på Øyafestivalen. Scenen er for anledningen rigget til med et imponerende lasershow og tre store videoskjermer der det veksles mellom å vise sprengte matriser, grell grafikk, rene hypnoeffekter, manipulerte videosnutter av publikum og James sitt ikoniske revefjes i forskjellige forvrengte versjoner.

Midt blant røyk og laserregn kan man skimte silhuetten av produsenten, der han står og skrur og bygger lyd. Etter noen innledende minutter med boblende støy, slipper Aphex Twin løs en old school hiphop-rytme, som gjennom halvannen time går igjennom faser med electro, breakbeat og acid house. Vi får mot slutten høre noen deilig grisete partier med gabber og jungle (for min del kunne det gjerne vært mer av dette!), men også strekker med mannens patenterte elektronika, både melodiøs og kantete.

På mange måter får vi dermed skissert opp den elektroniske musikkens historie, i konsertform. I miksen kan man skimte utdrag fra eldre og nyere spor fra mannens omtrent tjue år lange karriere, i tillegg til at andre kjente øyeblikk fra den elektroniske musikkhistorien siteres og eltes inn i lydstrømmen. James jobber iherdig og utålmodig over rytmefigurene, her skjer det hele tiden ulike ting, selv om midtpartiet oppleves som noe uforløst. Etter endt gjennomgang bør imidlertid både den danselystne og den mer lytterorienterte fansen føle at de fikk uttelling. I tillegg til sjelden nærkontakt med Aphex Twins forskrudde univers.