Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Skrur av den late hitradaren og tar et skritt nærmere sin avantgarde-fantasi

«ARTPOP» byr på en mer troverdig Gaga.

ALBUM: Mens djevelens største triks som kjent var å overbevise verden om at han ikke eksisterer, har Stefani «Lady Gaga» Germanotta på mange måter gjort det motsatte ved å påta seg arvtakerrollen for sine mange legendariske inspirasjonskilder fra det magiske 70/80-tallet. Der imaget til artister som David Bowie og Grace Jones gikk hånd i hånd med deres respektive musikalske uttrykk, har Gagas egen musikk istedet vært milevis unna hennes stadig oppsiktsvekkende scenepersona, og tettere opp til flere av sine hyperkommersielle artistkolleger enn noe annet.

Den komplette pakken av fengende, ufarlig popmusikk og Gagas utfordrende image fungerte likevel på en vulgært suksessfull måte med debutalbumet, «The Fame» og EP-en «The Fame Monster». 15 millioner solgte eksemplarer plasserte henne umiddelbart i popbransjens dronningtrone. Oppfølgeren «Born This Way» ble på mange måter en liten helomvending, og viste Gaga som en mer eksperimenterende artist uten like mye av den åpenbar hitlåtsnekringen. Dette tar Gaga nå også enda et steg videre med langt lystigere «ARTPOP», hvor det tunge og mørke soundet fra 2011-albumet har blitt skiftet ut med mer lekne elektroniske elementer - mye takket være hennes «nye» produsentvenn DJ White Shadow (som ikke må forveksles med en viss norsk hiphop-veteran fra Geilo - journ.anm).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tider fungerer det veldig bra.

Selv om det ikke fullt så spennende sistesporet «Applause» fikk æren av å være første singel, byr «ARTPOP» nemlig på langt mer virile låter, inkludert en pompøs stekeåpning med klubbklare «Aura», «Venus» og «G.U.Y.». Godformen kommer likevel først med det fantastiske refrenget på «Sexxx Dreams», som vekker minnene om en av 80-tallets vakreste og Buffalo-poserende svenske stjerneskudd, og etterlater lytteren undrende om det er en mann eller kvinne som framkaller hennes skitne fantasier.

«Heard your boyfriend was away this weekend/Wanna meet at my place?/Heard that we both got nothing to do/When I lay in bed, I touch myself and think of you»

Skrur av den late hitradaren og tar et skritt nærmere sin avantgarde-fantasi

Andresingelen «Do What U Want» er at annet høydepunkt, ikke overraskende mye takket være R. Kelly, mens samarbeidet med T.I., Twista og Too $hort på sin side føles langt mer påtvunget. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men selv «ny-urbane» Miley Cyrus hadde gjort en mer overbevisende jobb ved siden av de sertifiserte rapperne. Rett og slett unødvendig og malplassert.

På tittelsporet er vi nok en gang tilbake i det synthglade 80-tallet, mens både «Swine» og «Donatella» faller inn i det samme harde klubbsporet skiva åpnet med, før Gaga gjentar kopibedriften fra låta «Born This Way» med «Fashion!» - en slags mash-up av produksjonen på Madonnas «Holiday» og David Bowies vokal fra «Let's Dance» og «Fame». Skamløst, men rimelig velfungerende, og ikke minst en passende hyllest til to av hennes største inspirasjonskilder.

Det feststemte settets eneste virkelige tilbakelente spor kommer helt på tampen i form av «Dope», hvor hun på Meatloaf-aktig vis graver dypt i magan og power-ballader seg gjennom sitt [selverklærte] rusmisbruk og kjærligheten for sine elskede «Monsters». Forøvrig en videreutvikling av det tidlige sporet, «I Wanna Be With You», og en sang Gaga har beskrevet som sin mest personlige noensinne:

«My heart would break without you/Might not awake without you/Been hurting low, from living high for so long»

Mens albumet altså ikke byr på de samme generiske hitfrieriene Gaga-fans har blitt skjemt bort med, føles «ARTPOP» som et steg nærmere personligheten og imaget hun har bygget opp siden gjennombruddet i 2008 - med en langt mer troverdig tilnærming til avant-garden hun hele tiden higer etter. Så får vi bare se om monstrene er klare for å bli med henne ned denne stien også.