Skrur opp til 11

Hardt og rødglødende.

• Les resten av ukas plateanmeldelser her

CD:
Det er delte oppfatninger om White Stripes’ forrige album, det marimba- og keyboardsmakssatte og litt «lette» «Get Behind Me Satan» fra 2005. Det er kanskje det albumet som skiller seg mest ut i en katalog som ellers er preget av en nesten rigid stringens, evig dultende borti det strenge, egendefinerte rammeverket som preget gruppas tre første plater og storselskapsdebuten «Elephant». «Satan»s utenfor-boksen-natur er i ettertid lett å tolke som et frustrert sidespor, men det forringer ikke dets grunnleggende kvaliteter eller fratar dens mange utmerkede enkeltlåter plassen i White Stripes-kanonen.
Inn i boksen

Annerledesheten var et velkomment estetisk avbrekk, og framstår enda mer som det når man hører den tidvis brutalt hardtrockende og tilbake-i-linja-lydende «Icky Thump».

I mellomtida har Jack White lekt med Brendan Benson og et par andre kompiser i The Raconteurs, et sidesprang som trolig bare har trigget behovet for å gå inn i boksen igjen sammen med trommis Meg.

Det låter i hvert fall som et usedvanlig inspirert lurveleven, der selv de mest tilbakelente, sørstatsaktige bluesrockekskursjonene preges av brummende gitarlyder skrudd til 11 og en herlig bakenforliggende slamring med trommene. Det haltende, «holder-hun-egentlig-takten?»-beatet er en umiddelbart gjenkjennelig puls i denne musikken, og skiller stadig ut White Stripes, i mest positive forstand, i en fortsatt ekspanderende flokk av band med høyrøstet, bassløs garasjepunkblues på agendaen. Det er faktisk slik at limitert teknisk musikalitet i enkelte tilfeller, og White Stripes er stadig et høyst gangbart eksempel, gir en nødvendig edge og karakter til musikk som ellers ville plassert seg midt i hopen i stedet for helt i forkant. Skoleflink tromming her hadde svekket musikken, gjort den mer ordinær og mindre karismatisk.
Zep-dynamikk

«Icky Thump» er lyden av maktdemonstrasjon, overlegen selvtillit, en flommende fornyervilje og et band som ror tilbake til start etter 2005-omkjøringen. Selv om det er mandoliner, pussige orgel-/synthlyder og vekslende elektrisk/akustisk uttrykk gjennom plata, er uttrykket i grunnen bare en oppdatert og feit utgave av de gamle skivene. Det er en sjøsyk, feberhet og kåt energi i denne musikken som er egnet til å slå deg helt ut, Jack Whites tungt behandlede gitarlyder biter, lugger og klorer og slår, og vokalen hans freser ustanselig mellom Robert Plant-fraseringer, speeda sørstatspredikant-lingo og primale punkskrik. Musikalsk har White Stripes-dynamikken aldri hatt mer til felles med Led Zeppelin, dette er progressiv folk- og bluesfornyelse av beste tilbake-til-framtida-merke. Legg til et anstendig antall meget sterke låter, med det innledende tittelsporet og «Rag & Bone» som de aller beste, og det er lett å konkludere med at Jack & Meg har gjort det igjen.

TØFFE TAK: «Icky Thump» oppdaterer og ekspanderer Jack og Meg Whites patenterte sound. Foto: PLAYGROUND
TØFFE TAK: «Icky Thump» oppdaterer og ekspanderer Jack og Meg Whites patenterte sound. Foto: PLAYGROUND Vis mer