Når Solberg-regjeringen i dag legger fram sitt tredje statsbudsjett, har statsråder for lengst sørget for å slippe ut godbiter i pressen. Det pleide å hete budsjettlekkasjer, men i seinere år har man knapt brydd seg med å tilsløre at dette er styrte nyheter om saker regjeringen ønsker oppmerksomhet om. En sak glimrer stadig med sitt fravær på skrytelista. Det er økningen i fri rettshjelp.

Av en eller annen grunn virker det som politikerne ikke synes det er noe å skryte av, til tross for at en fersk rapport, bestilt av Justisdepartementet, viser at pengene er særdeles vel anvendt og få politiske vedtak treffer så presist. Når antall saker og dermed utgiftene har skutt i været seinere år, med 800 millioner kroner fra 2006 til 2014, er det grunn til å være fornøyd, ikke bekymret.

Fri rettshjelp må ses som en bærebjelke i en rettsstat. Det skal ikke være lommeboka som avgjør hvem som får hevde sin rett. Når politikerne utsteder garantier og vedtar lover har det liten verdi hvis ikke alle borgere er i stand til å benytte seg av velferdsgodene, enten det gjelder helse, arbeidsmiljø eller trygghet. At staten påtar seg et ansvar for å sikre folk rettferdighet og likhet for loven, også økonomisk, skulle jo bare mangle. Men det er flott å se at det skjer i praksis, slik rapporten fra Menon Business Economics viser.