Skryt til forfatterdebut om punkopprør

- Kjærkomment fortellertalent, mener Cathrine Krøger.

BOK: Det har blitt en tradisjon å la spesielt lovende debutanter åpne forlagenes vårlister. I år har Gyldendal latt valget falt på den 42 år gamle siviløkonomen Sturle Brustad. Det var ikke et dumt valg.

Boka åpner en augustdag i 1978. Vi befinner oss i den lille bygda Åmot utenfor Drammen. Den skoleflinke Hans Petter står sammen med bygdas unggutter, og venter på den brystfagre tamburmajoren Linda Fossli.

Hun danner fortropp i korpset, som marsjerer inn på sportsplassen der det skal være fotball-cup og ordførertale. Plutselig brytes den glade bygdestemningen av at Sex Pistols «Anarcy in the UK» dundrer over høytaleren.

Unggutten Perry har klart å snike seg inn i kontrollrommet, og Hans Petter står som fjetret når han hører «Anarchist. Get pissed. Destrooooooya!»

Særegen debut

Dette er oppstarten til pønkerbandet «Anarchy in Åmot». Bestående av Hans Petter, Perry og Bønna. Samt n\'Deniro som tvinger seg inn i bandet ved hjelp av kniv. Ikke kan de spille, ikke kan de synge.

Men de slår gjennom fordi Hans Petter kommer på den glimrende ideen å lage tekster på norsk. For «Åssen i hælvete kan vi synge om oss sjøl når låtene vi speller er skrivi av engelskmenn - på engelsk.() folka i Åmot skjønner ikke en drit engelsk».

Nettopp språket gjør dette til en særegen, om ikke unik, debut. Brustad har gjennomført brukt Åmotsdialekten i skildringen av ungguttene i Åmot. En nokså ekstrem muntlig-skriftlighet, som tidvis når store høyder.

FORTELLERTALENT Sturle Brustad debuterer med en roman om søttitallets rockeopprør, uskyld som brister, jenteklining og marihuana. Foto: STEINAR BUHOLM
FORTELLERTALENT Sturle Brustad debuterer med en roman om søttitallets rockeopprør, uskyld som brister, jenteklining og marihuana. Foto: STEINAR BUHOLM Vis mer

Som når Perry endelig får a\' Linda Fossli med på kino, og triumferende forteller det til kompisene. «Spørtommavillavæmepåkino - Åusajaaa! () Huh - Sah - Famæjah». Visse av disse passasjene er utrolig sjarmerende.

Samtidig forsterker de en skjør ungdommelig uskyld. For eksempel når Hans Petter og a\' kåte Gunhild er overbeviste om at de skal ha barn, fordi prøven er negativ. Inntil HP tenker seg om og roper lettet «Nhegati - btyr - iknobarn».

Ikke helt prikkfri

Tematikken er litterært velkjent. Søttitalls rockeopprør, uskyld som brister, jenteklining og marihuana. Men Brustad har skrudd tematikken til, gjennom n\' Deniro, som alltid må beskytte sin bleke søster fra deres brutalt siklende far.

N\' Deniro skriver gjennomslagslåta til bandet, hvis tekst er som følger «Søstra mi har rompa bar/ Fatern Jira alten har/ Jeg har Smit å Vesn klar/ Ji faan». Nettopp den grusomme brutaliteten i den uskyldige stettingen setter et støkk i leseren.

«Anarchy in Åmot» er ingen leservennlig roman: 500 detaljrike sider om riffer og tekster og klining og dop. Skrevet i en muntlig-skriftlighet som kan være en tålmodighetsprøve.

Som Åmotsutgaven av Roger Whittakers «Last farewell»: «få jua bjutifull, endai havlåvdju dili, mådili dende spåkenvø kentell». Og helt prikkfri er selvsagt ikke denne debuten. Men Brustad har et fortellertalent som bør taes vel imot i et litterært Norge, som ikke akkurat har vært bortskjemt på slående nye stemmer de siste årene. Her er ukas bokanmeldelser

LES OGSÅ: