Skudd fra hofta mot Reiten

EIVIND REITEN: Gudleiv Forr mener at Reiten bygde ned i stedet for å bygge opp (Dagbladet 18.01.). Det er både en forhastet og en for enkel vurdering.

Lønn, opsjoner, bonus: Alt dette går som en rød tråd gjennom medieomtalen av Reitens annonserte avgang som konsernsjef i Hydro. Forr starter også her, men går raskt videre: Han tviler på at Reiten går inn i historien som en stor konsernsjef; han mener at «økonomen Reiten» ikke var en visjonær leder.

Norsk etterkrigshistorie er rik på eksempler på både taktisk samrøre og strategisk interaksjon mellom politikk og næringsliv. Ofte – og av gode grunner – har partimedlemskap i Arbeiderpartiet tilsynelatende vært en forutsetning for å komme med i denne «flytsonen». Reiten kom annensteds fra: han var statssekretæren for Sp som bidro til opprettelsen av SDØE og sterkere kontroll med Statoil, Sp-statsråden som i sin tid leverte den beste fiskeriavtalen og reformerte det norske elektrisitetsmarkedet. Vilje til omstilling og evne til å oppnå resultat er på sett og vis en grovkornet oppsummering av det politiske virket til Reiten, egenskaper norsk politikk med fordel kunne hatt mer av.

Jeg mener liknende ord og vendinger bør brukes om Hydro under Reiten: «evig» endring for å tydeliggjøre de reelle verdiene, for å legge grunnlaget for ny verdiskaping og for å kunne levere resultater til eierne – ikke minst den norske stat, og dermed fellesskapet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ankepunktet til Forr synes å være at Reiten reformerte strukturen; splittet opp det konglomeratet som Norsk Hydro – gjennom endring – hadde blitt. Det er sikkert et ærlig standpunkt, men like fullt problematisk: Selve strukturen kan ikke være noe mål i seg selv. De utfisjonerte delene av Hydro lever videre i beste velgående og er svært viktige for Norge, både når det gjelder sysselsetting og verdiskaping. Nytt aluminiumsverk på Sunndalsøra, ilandføringen av Ormen Lange til Aukra og Yaras eventyrlige vekst blir ikke mindre verdifull for nasjonen selv om dette ikke skjer under Hydro-paraplyen.

Reiten har blitt legemeliggjørelsen av næringslivets grådighetskultur. Det er et faktum at lønnsnivået har vært utenom alle proposjoner. Men jeg tror det har like mye med standhaftighet og liten vilje til å tilpasse seg øyeblikkets krav om politisk korrekthet; i Norge er dette egenskaper som tiltrekker seg oppmerksomhet. I ly av Reiten har derfor norske toppledere kunne ta seg ut tilsvarende godtgjøring, uavhengig av om eieren har adresse i regjeringskvartalet eller på Youngstorvet.

Den største mangelen i Forrs kommentar er fraværet av tanker rundt hvilke personlige egenskaper som åpenbart må til – i politikk som på andre felt – for å gjennomføre endring: sterk tro, standhaftighet og meningers mot. Alt dette hører med i en diskusjon av Reitens ettermæle. Først og fremst peker slike egenskaper ved strateger fremover; fungerer som en påminning om hva både politikere og næringslivsledere bør etterstreve, hver for seg og sammen, for å bygge landet, trygge velferden og legge grunnlaget for at flere skal kunne realisere potensialet sitt. Store ord, ja vel, men et overordnet mål for samfunnsutviklingen.