Skudd i drømme

De har filmbransjens største kontorer. De har filmbransjens største planer. De er ni 20-åringer.

PÅ PARKERINGSPLASSEN midt i Oslo: ei jente kledd i rødt og hvitt blotter brystene. Så rumpa. Hun er helt ustyrlig. Siden tenner vennene hennes bål mellom to russebiler og en innleid cabriolet. Helt fremst ligger ei jente overskrevs en gutt, hun kysser ham, simulerer lett seksuell omgang. Kliner hardt. Spiller ut alt hun har av tenåringsdrift.

- Mer klining, er dere snille. Mer festing nå, roper kameramannen Audun Janøy.

- Det blir en fryd, en enkel sak å spille inn denne filmen. Det er ett eller annet med at når du får på deg russedrakt, så...

Innspillingsleder Lene Evensen retter fingeren mot hodet. Trykker av, sier «klikk», som om det er en pistol hun holder. Rundt henne kaster de seg fra biltak og danser i sirkler.

NOEN DAGER FØR ble vi satt inn i en av de dristigste idéene som lever i film-Norges undergrunn: Sigurd Pedersen har lyse krøller, og bærer en hvit, litt for stor skjorte. Han er managing director . Det står på døra hans. Lenger inne i gangen sitter regissøren Remi Hoven. Remi snakker om den stemningen i filmer som får ham til å gråte.

Det begynte for knapt et år siden.

- Vi var en del av et miljø ved Danvik Folkehøyskole som hadde snakket om et eget selskap og en egen film. Til slutt tok det av. En kveld sa vi ja til hverandre. Vi sto der, ni 20-åringer, vi slapp alt vi hadde i hendene av planer. Og så stiftet vi Speed Films .

DE FIKK NØKLENE til det lille slottet sitt i august. 360 kvm i Oslo sentrum.

- Vi slo oss ned med sovepose her. Vi spiste middagene våre her. Vi hadde ikke andre steder å gjøre av oss. Det var slik vi tenkte det, også. Vi har ingen barn å forsørge. Vi har ingen merittliste å opprettholde, vi har ikke ansikter å tape. Vi har laget en hel arbeidsplass her. Folk sier vi er ambisiøse. Greit det. Jeg har kjempesans for unge mennesker som ikke gjør hva de hører er lurt her i livet. Vi har ikke gått den letteste veien. Vi har gått den hardeste, sier Remi.

Lokalet de leier koster 350000 kroner i året. De håper på investorene som snuser på dem. De håper på sponsorene. Og på Harry Guttormsen. En dag kom mannen som sitter på toppen av norsk film og fordeler penger, og banket på døra.

- Han mente at man i norsk filmbransje vanligvis bruker ti år på å få til det vi har brukt et år på. Men det som var morsommere, var at han likte tankene våre.

Tankene er formulert ned i 20-åringenes egen lille røde: «Vi vil at det vi skaper skal sette premisser for en ny bølge innen norsk tv- og filmindustri. Vi skal være uredde og nytenkende, og vi skal bane vei for andre unge som ønsker å komme inn i bransjen».

Det var en amerikansk medstudent som satte dem på tanken. Vennen, som hadde sett russetid på nært hold, skrev første del av manuset.

- Hver mai ligger døddrukne mennesker i klovnedrakt strødd over hele landet. Det er litt morbid, er det ikke? Vi har ligget der selv. Hele tradisjonen er fascinerende. Lovløsheten, unntakstilstanden, galskapen, ekstasen. Nå akter vi å produsere en norsk kommersiell ungdomsfilm man aldri før har sett maken til, sier Sigurd.

DE HAR JOBBA i et halvt år uten penger.

Og de trenger 15 millioner kroner.

- Vi gjør alt dette med en filosofi som sier at om man sikter litt høyere, så lander man litt høyere. Vi sitter her fra ni til fem. Og så går vi i samla flokk til Norsk Gallup etterpå. Sju ganger i uka sitter vi der til langt på kvelden og ringer. For å finansiere gledene våre, sier Sigurd.

- Mamma tror fremdeles at jeg går på Blindern, sier Lene Evensen.

- Og pappa, forteller Heidi Vejling. - Han skjønte ikke alvoret før han stakk innom en dag. Han fikk hakeslepp.

Speed Films har store hensikter.

- Vi kjøpte altså opp et konkursbo. Fra et IT-selskap som hadde satt seg som mål å utvikle patent på noe veldig abstrakt. Det gikk konkurs etter et år, må du forstå. Vi fikk møbler i lassevis, til og med søppelbøttene deres. Skulle vi gå konk, har ingen dødd. Ingenting er tapt. Skulle det ende slik, er vi fremdeles unge nok til å gjøre alt hva vi unge blir fortalt at vi skal gjøre, sier Sigurd.

PÅ FILMSSETTET I FORRIGE UKE:

Vi husker at Audun sa:

- Vi har ikke tid til dialog. Jeg vil ha sterke statements. En bh som vifter i vinden. En jente som sier hun er kvalm. En gutt som løper for livet. Statements , sier jeg. Lene smører liksom-spy, laget av lapskaus, ut over den hvite genseren til den smørsøte jenta.

- JEG BEGYNNER å bli kokko, sier Audun. Han har ikke sovet på tre døgn. Men Audun har presset en to timers tape ned til en innsmigrende pilot - ett minutt og 45 sekunder lang.

Det er knyst før visning.

- Jeg blir varm om hjertet, Audun, roper direktør Sigurd etterpå.

- Jeg er helt blind. Helt tom. Dere kjenner til den frasen, «Kill your darlings». Jeg har tenkt på den i hele natt. «Kill your darlings». Det er vondt, men det er nødvendig, sier Audun. 20-åringene i klapper i hendene av lykke.

Det er bare ett eneste, lite problem, sier de. Det er produsent Heidi som har funnet det ut.

- Jo, det er det jeg skulle si..Det er den éne jenta som var så rå foran kamera. Jeg trodde hun var minst like gammel som oss. 20 år eller deromkring...Og så sjekket jeg CV\'en hennes etterpå. Hun er knapt 16. Og så lå hun der og klinte mens vi heiet på. Vi kan kanskje bli meldt inn til en eller annen instans. Men greit, det får gå. Hun var sabla god.

Speed Films spillefilm skal etter planen skytes i sommer, med premiere neste vår.

<B>AMBISIØST:</B> Fotograf Audun Janøy er én av ni 20-åringer i det høyambisiøse selskapet Speed Films. Nå lager de spillefilm om russetida. Her blir hovedrolleaktuelle Henriette Thommassen (18) og Heidi Røneid (19) testet ut.