Skuespiller som syr og snekrer?

I et teater har skuespilleren hovedrollen, er eksklusiv, men også ensom og hjelpeløs.

«Noe er riv ruskende galt i norsk teater,» hevder leder i Norsk Skuespillerforbund, Agnete G. Haaland, i NSF-bladet Stikkordet. Hun viser til at det i dag er nesten fem øvrige ansatte for hver ansatt skuespiller i offentlige norske teatre - og at tallet er økende. Haaland påstår at dette er en besynderlig tendens da «skuespilleren faktisk er den eneste gruppen som (det) er umulig å klare seg foruten, dersom målet er å skape forestillinger». # I prinsippet er Haalands påstand udiskutabelt riktig. Skuespilleren kan - i motsetning til alle andre yrkesgrupper i teatret - produsere teater uten andre hjelpemidler enn seg selv og et publikum. Men det er i prinsippet.

Om man tar i betraktning de forventninger dagens teaterpublikum har til hva en teateropplevelse skal omfatte, blir man raskt tvunget til en erkjennelse av at skuespillerne ikke er den eneste gruppen som er uunnværlig i dagens teaterproduksjon. Dermed er det også naturlig at antallet øvrige ansatte øker.

Skuespillerne sitter selv med nøkkelen til å endre denne situasjonen. Dersom skuespillerne var i stand til å utføre andre oppgaver enn de rent skuespillermessige, kunne antallet skuespilleransettelser øke. Denne tanken er kontroversiell, og den berører teatrets kjerne: Hva er skuespillerkompetanse?

Skuespillerens oppgave i dagens teaterproduksjon går ut på å ikle seg et kostyme, påføre seg en viss sminke, gå inn på scenen på riktig tidspunkt, og der delta i det regisserte spillet med riktig innøvde replikker og handlinger, det være seg i form av «vanlig» spill, sang eller dans og bevegelse. I Norge regner man i dag et treårig høgskolestudium, eller tilsvarende, som nødvendig for å erverve seg skuespillerkompetanse.

Er spesifikk skuespillerkompetanse den eneste kompetansen en skuespiller bør besitte? Det er min påstand at skuespilleren ikke skader sin fagkompetanse ved å erverve seg tilleggskompetanse.

I sin yrkesutøvelse vil skuespilleren utvikle en lyttende, offensiv og kritisk holdning til - og dermed også kompetanse i - de helhetsdirigerende teaterfagene manusutvikling, dramaturgi, regi og koreografi. Hvorfor ikke utvide skuespillerstudiet til å omfatte en såpass seriøs innføring i disse disiplinene at skuespillerkompetansen også formelt kan omfatte dem?

Skuespillerne burde også kunne skoleres til å kunne ta sin del av de trivielle praktiske og tekniske oppgavene i teaterproduksjonen. Hva om skuespillerstudiet omfattet innføring i ett teater-relatert håndverksfag som kostymesøm, kulissesnekring, lys- eller lydteknikk?

Utvides skuespillerstudiet til også å omfatte en grunninnføring i organisasjon, økonomi, ledelse og samarbeid, er det ikke mange funksjoner i teatret som ikke skuespilleren selv kan ta ansvar for.

Men er det ikke best at fagfolk tar seg av de ulike fagfeltene i teatret, så vi får kvalitet i alle ledd, slipper dilettanteri og slurv, og lar skuespilleren få utøve sin ekspertise, nemlig å spille? Jeg skulle gjerne svart «selvfølgelig!» på dette spørsmålet, men det krasjer med en annen selvfølgelighet: Teatret er skuespillerens kunstart og skuespillerens arbeidsplass. Et teaterensemble skal hovedsakelig bestå av skuespillere.

En overføring av arbeidsoppgaver til skuespillerne vil påvirke teatrets uttrykk. Det vil bli mindre utstyrs- og teknologibasert, mer skuespillerbasert. Dette er ikke synonymt med forringelse.

Dagens teateruttrykk er skuespillereksponerende og skuespilleravhengig, men ikke skuespillerbasert. Skuespillerne utgjør det siste, og avgjørende, leddet, som det sentrale sluttstykket i en stenhvelving. Resten av byggverket er det et stort og komplekst sammensatt korps av teaterfaglige underleverandører som står for. De har som oppgave å legge forholdene til rette for at skuespilleren skal få forløst sin kompetanse på den mest virkningsfulle og fulltonende måte. De sikrer at skuespilleren får hovedrollen i teatret, den utøvende som omgis og støttes av et tjenende korps. Men de sikrer også sine egne arbeidsplasser og at skuespilleren blir minoriteten i teatret. Skuespilleren får en eksklusiv posisjon, men blir også ensom og hjelpeløs.

Den organisasjonsformen som kjennetegner frigruppene, er et alternativ til denne situasjonen. Frigruppeskuespillerne har kompetanse i både å ivareta skuespilleri, andre kunstneriske oppgaver, samt trivielle tekniske og praktiske oppgaver. Denne teaterfaglige helhetskompetansen har imidlertid blitt ignorert og fortiet, fordi B-statusen som følger frigruppene er knyttet til den.

Frigruppene har hatt like gode rammeforutsetninger for å lykkes som den berømte snøballen i helvete. De som har lyktes, har gjort det på tross av de økonomiske rammene, ikke på grunn av dem. Potensialet som ligger i organisasjonsformen deres, er derfor reelt sett fortsatt å betrakte som uprøvd.

Dette behøver ikke å vare evig. Dersom teaterkompetansen flyttes fra å ligge i store, komplekse og delspesialiserte arbeidsstokker, til å ligge mer helhetlig hos den enkelte skuespiller, vil det også være naturlig at de offentlige tilskuddene flyttes: Fra å følge teaterhusene til å følge de enkelte skuespillerne i et lønns- og stipendsystem, supplert med produksjonstilskudd.

Det er i dag ikke lenger bare den trofaste slitergjengen i frigruppene som utvikler teaterfaglig helhetskompetanse. Elevene på drama-linjene på de videregående skolene læres opp til både å utføre skuespilleri og til å delta i de øvrige kunstneriske, tekniske og administrative oppgavene som ligger i det store og komplekse faget som heter teaterproduksjon. For dem er det en selvfølge at en skuespiller er i stand til å utføre mer enn skuespilleriet, både under forberedelsene til, og under avviklingen av teaterforestillinger.

En elev som er ferdig med dramalinja på videregående skole, har tre år med henholdsvis 12, 15 og 19 skoletimer i uka med teoretiske og praktiske teaterfag bak seg. Legger man til leksetid, får man en tidsbruk som tilsvarer en stillingsstørrelse mellom 35 og 50 prosent. Å påstå at disse 19-åringene er halvprofesjonelle teaterarbeidere er kanskje å ta litt hardt i, men bare litt.

Den ressursen som ligger i dramaelevenes kompetanse, bør komme norsk teaterproduksjon til gode, men har liten mulighet til det innenfor dagens organisering av teaterdriften.

Teaterhøgskolens utdanningsmodell er ikke en naturlig forlengelse av opplæringsmodellen i dramalinjene på de videregående skolene. I stedet for mange studieplasser og utvikling av den helhetskompetansen disse elevene allerede har, tilbyr Teaterhøgskolen få studieplasser og spesialisert utdannelse.

Teaterhøgskolen forplikter seg til å betjene det eksisterende teater, ikke til å endre det.

Myndighetenes vinkling er at et folk skal styres og kontrolleres, ikke fristilles og stimuleres. Et lite og oversiktlig skuespillerkorps er en langt mindre utfordrende intelligensia-gruppering enn et stort og uoversiktlig. De som ønsker kontroll over skuespillerne, har en drømmemodell i dagens modell, og vil neppe initiere endring.

Øvrige teaterarbeidere ønsker neppe å overlate sine egne arbeidsplasser til et multikompetent skuespillerkorps, og har nok heller ingen endringsvilje å by på.

Det ser altså ikke ut til at noen som helst skulle ha interesse av å endre dagens skuespillerreduserende teaterorganisering - rent bortsett fra muligens nettopp skuespillerne. Deres mening vil ha den største betydning, ikke bare i spørsmålet om teaterorganiseringen, men om det i det hele tatt blir noen som sørger for å stille spørsmålet. Gjør ikke de det, er det neppe noen andre som gjør det. Når noe er definert som «riv ruskende galt», er det kanskje forsøket verdt å endre på det?