Skuespilleren fra Kabul

BOKHANDLEREN: På et blunk kommer det alle har ventet på: Unnskyldningen.

Thomas Hylland Eriksen, sosialantropologen, (Vår mann i Kabul, Dgbl. 7.6) roser sitt eget laug, i motsetning til bedritne journalister, og i sær den råtne Åsne Seierstad som har utnyttet en ærlig mann, og «det er nesten uforståelig» utbryter Thomas, at hun ikke har bedt om unnskyldning. I samme øyeblikk synes vi hun ligner litt på Selbekk, redaktøren av Magazinet, han med unnskyldningen som satt tungt inne, denne pissredde og kristne amerikavennen. Han som alle lo av da han satte hele Norges - ikke ære selvfølgelig, men mye annet - på spill. Fy seg! La oss nå for en gangs skyld sky alt ondsinnet ryktemakeri fra litteraturfestivalen på Lillehammer, ryktet om at Thomas var så ukritisk overfor Shah Muhammed Rais, bokhandleren, at noen mente ledelsen for festivalen heller burde ha satt inn biskop Kvarme som utspørrer-journalist - for det var vel det han var der for da, Thomas?

FOR RYKTENE GÅR om at Thomas\' intervju (jeg var ikke der) ble så magaplask omvendt nedlatende, og langtekkelig, og speiderguttaktig (barneræv heter det på østfoldsk) krypende på hele den norske nasjons vegne, og dermed også kvinnenes. Mange undret seg, for det var nå litt rart at Thomas, skærpingen, for anledningen hadde gjennomgått en personlighetsforvandling siden forrige gang han var på TV, glefsende og arrogant. Men nå som en ridder, et lam, en venn av menneskeheten som hele tiden forandrer seg.Og det var jo synd at bokhandleren ikke ville svare på direkte spørsmål «om individuelle valg og kvinnens stilling». Men det gjør ingenting, for bokhandleren ble der og da av Hylland Eriksen utnevnt til «Vår mann i Kabul». Ikke ambassadør riktignok, Gahr Støre har ikke budsjetter for sånt, men en følsom mann, sympatisk og med et stort vidsyn. Og hvem kan motstå en bokhandler som har søkt om midler til å gi ut «Et dukkehjem» på dari, i Afghanistan, et land hvor nesten alle kvinner går tildekket. Modig, spør du meg, og hvem tør å spille Nora i et slikt land? Kult nå midt i Ibsenåret, og om du først er ute etter festligheter faller feiringen faktisk sammen med feiringen av nedbrenningen av den norske ambassaden i Syria.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN HVORFOR KUNNE ikke bokhandleren i humanismens navn ha smilt litt tilbake, vi nordmenn er da ikke så jævlige, smilt, og kanskje tilgitt Åsne Seierstad at hun i sin tåpelige norskhet kom i skade for å bruke uttrykket «en stukken gris» i boka si, uten å forutse det globale og metafysiske takras en slik synd ville medføre? Eller handlet den ikke om virkeligheten, denne iscenesettelsen på Lillehammer? Var det bare en narcissistisk, postmoderne, homo ludens-aktig happening, en barnehave for de voksne? Var det et slags teater, intervjuet med bokhandleren der på Lillehammer, men allikevel super klaff, utfra festivalledelsens egen programerklæring? Hør bare teksten: «Verden er en scene. Og scenen er en lekeplass. Og en kampsone. Der iscenesetter vi oss selv. (...) Iscenesetter verden. Slik Hamlet gjorde det. Eller Thomas Glahn gjorde det. Eller Brad Pitt. Eller Linn Ullmann. Eller Jan Erik Vold (...) eller Kjell Inge Røkke. Eller Osama Bin Laden. Eller George W. Bush. Eller Martin Luther King» (en snill amerikaner helt til slutt, etter alle de slemme, men de snille kom først). Dritkult, det der med å sette Røkke og Bin Laden på linje, spør du meg. Men det svinger, spennende, for iscenesettelse, dvs. teater kan også bety skuebrød, dvs. at brød ikke lenger er brød men ser ut som brød, en slags skinnverden hvor Thomas Hylland Eriksen heller ikke er seg selv. Men hva er han da?For det var ikke bare mediakåtskap som gjorde at bokhandleren ble invitert. Det var et profesjonelt valg. Rais er jo selv et teatermenneske, i hvert fall en iscenesetter med begavelse for det totalt uventede.

GÅR DU PÅ NETTET er det mye spennende omkring bokhandleren, og det har pågått i årevis: Bokhandleren vil ha penger for sin tapte ære, og vil så ikke ha penger, han vil ha advokat, så en til, men allikevel bare en, og hvis han får penger så vil han bygge et bibliotek, men så ville han visst ikke allikevel, og så kysset i følge VG den yngste kona hans Åsne, og så skulle han holde innlegg, men så ble det konas tur og da var Åsnes bok verre enn Taliban, og kona ville ikke se Åsnes velmenende foreldre, og da ble det ikke møte, men det ble det allikevel siden han tok seg en tur alene, for han har respekt for fedre og kunne lese på ansiktet til Åsnes pappa att nå var pappan til Åsne sint på jenta si for hun hadde skrevet så stygt. Og fru Suraya endte på Lillehammer med å pålegge alle skandinaviske kvinner, særlig de norske, om «å bidra til å gjenreise min ære». Hvordan skulle vi håndtere slike oppfordringer om vi ikke hadde fått hjelp av Thomas. For det store spørsmålet henger fremdeles i lufta: Hva innebærer det at Åsne Seierstad skal gjenopprette ekteparets ære?

MEN THOMAS GÅR ikke inn på det, det blir hengende som en stor tvil og angst over oss alle, et spørsmål hinsides både moralister og jurister, og Åsne er jo norsk, slik at vi alle er litt skyldige. Og Thomas går behendig rundt spørsmålet, og som en Jonas Gahr Støre løfter han alles interesser på plass. Han ser der andre er blinde, han snakker hvor mange mumler. Bokhandleren blir den store humanisten, renvasket for alle jordiske interesser, Shakespeare-elskeren løftes frem på scenen. Dette handler om mer enn en banal og borgerlig fraseologi om gjestfrihet. Thomas ser der vi andre er tvilende og løfter bokhandleren opp som en pillar «for det sivile samfunn, trykkefrihet og liberalitet», nesten guddommeliggjort.Men litt for patetisk, teatralsk, eskapistisk, kanskje ikke nok interiorisert likeverd dem i mellom, til at vi helt tror på iscenesettelsen. For det er ikke ende på nesegrus beundring, og Rais er dessuten et grepa mannfolk. Og hvor mange respektable femtiåringer i norsk kulturliv (fancy, herregud) gjør som han? For det må være bedre å ha flere koner og både leve med dem og forsørge dem, enn å gjøre som etnisk norske menn, bare betale disse trøtte forsørgerkronene via post eller bank, utrivelig spør du meg, eller Hylland Eriksen.

I DETTE HALVTEATRET gjør Thomas avbikt på vegne av oss alle, kvinner og menn, om «det offentlige Norges behandling av Shah Muhammed Rais», om vår etnosentriske blindhet og en sjokkerende udannet nedlatenhet. På et blunk kommer det alle har ventet på: Unnskyldningen. Funksjonelt og treffsikkert, men under andre navn, symbolsk teater: Gjestfrihet. Slik opplevde vi Den store norske unnskyldningsreisen, avdeling 2. Den første som en delegasjon med fly til Qatar. Den andre som en iscenesettelse på Lillehammer, et symbolsk spill, uten noen politikerprest på slep. En unnskyldningsreise innover i sinnet, inn i mykdelene av restene av den norske folkesjela, formulert av budbringeren Thomas. Og hadde det ikke vært for frekke Anne B. Ragde som mente at bokhandleren var en «pompøs tosk», ville flere vært rørt, lenger.