Skuespilleren i fokus

Det er et paradoks i vår tid at så mange vil bli skuespillere, men så få vil bli tilskuere. Hvorfor vil så mange bli skuespillere når det som er av penger og ressurser ved teatrene stort sett går til alt annet enn kunsten og skuespillerne?

I Sverige har det i 1997 vært spesielt to teaterdebatter det kan være verdt å merke seg.

Den ene var av mer filosofisk og teaterhistorisk karakter. Den dreide seg om teaterhatets historie. Dagens Nyheters kritiker, Leif Zern, reiste noen grunnleggende spørsmål rundt det faktum at teaterhatet, slik mange tror, ikke døde med kirkens reduserte makt og innflytelse på 1600-tallet. Snarere antok det nye former. En av disse var ideen på begynnelsen av 1900-tallet om teatrets tilintetgjørelse før fornyelse. I dag lever teaterhatet både i teatret selv - og i samfunnet. Innenfor teatret eksisterer et selvhat som har vært en drivkraft i det avantgardistiske/utenominstitusjonelle teatret («teatret må tilbake til røttene og befri seg fra det kommersielle åket») på 1900-tallet. Økonomen Oscar Swartz' merkverdige rapport for noen år siden om det «døende» teatret, der Madonna og IT-teknologi overflødiggjorde Shakespeare, er ifølge Zern et annet eksempel på det moderne teaterhatet.

  • Den andre debatten tok sitt utspring i beslutningen om å stenge Göteborgs stadsteater for å fornye både teaterhuset og scenekunsten. Noen mente det var en tvingende nødvendighet. Andre protesterte og så det hele som politikernes og konsulentveldets anslag mot ensembletradisjonen og teatret.
  • Denne siste saken fikk Gunnar Ohrlander i Aftonbladet nylig til å foreslå at skuespillerne igjen må bli hovedpersonene i svensk teater. Slik situasjonen er ved svenske institusjonsteatre i dag, drukner skuespillerne og dramatikerne - teatrets viktigste folk! - i et mylder av konsulenter og andre ansatte. Teatrene er blitt elefantorganisasjoner der man kan lure på hva alle folk gjør. Det er lettere å få kulturpenger til en dramaturg eller en ungdomskonsulent, enn til kunsten selv. «Hög tid alltså att slå sönder spegeln, gå ut till folket och göra skådespelarna till huvudpersoner i teaterns organisation,» skriver Ohrlander.
  • Skal teateråret 1998 ha et motto her hjemme, bør vi gjøre som svenskene: «Sett skuespilleren i fokus.» Det gjelder kunstnerisk, og det gjelder lønnsmessig. Det er ingen grunn til at skuespillerne fortsatt skal være teatrets økonomiske pariakaste.