Skuespillerkunst

Solid spill fra veteraner.

FILM: Det handler om «Den umulige kjærligheten». Igjen. Denne gang er det en aldrende, syk mann som forelsker seg i ei ung jente. Gamle griser har også behov for kjærlighet.

Peter O’Toole ble oscarnominert for rollen som den gamle mannen som ikke har problemer med viljen, men sliter med evnen. Og han er uten snev av tvil en så dyktig skuespiller at han makter å skape en både mangefasettert og rørende skikkelse av den aldrende skjørtejegeren. Å avfeie dette som nok en mai-september-romanse, er for lettvint.

Det er ikke bare hungeren etter lammekjøtt det handler om, den gamle mannens lidenskap og kåthet for den unge jenta er et bilde på hans lengsel etter fortida.

Etter den gang han var en ung, struttende fyr med livet foran seg og utallige av knuste pikehjerter bak seg.

Regissør Roger Michell («Notting Hill») overfører Hanif Kureishis manus til lerretet uten dikkedarer og krumspring av noe slag. Det er en ærlig sak å være så streit og rett fram, men litt mer lekenhet og et litt lettere håndlag fra regissør Michell hadde tvilsomt gjort seg.

Selv om temaet er vemodig, er det også masse humor bakt inn, både i typene og situasjonene, humor som aldri blir godt nok utnyttet.

«Venus» styrke er utvilsomt på skuespillersiden.

25 år gamle Jodie Whittaker er overbevisende som tenåring, men hun blekner i selskap med veteranene som O’Toole og Vanessa Redgrave.

De er ikke like blendende vakre som de en gang var, men de har framdeles nok skjønnhet og styrke til at det er vanskelig å flytte blikket fra dem. God skuespillerkunst kjenner ingen alder.