||| INSPIRERT AV AMERIKANSKE horror conventions, arrangerer Oslo-studentene sin egen «Frightfest» på Chateau Neuf i dag og i morgen.

I tillegg til bl.a. prisutdelinger, paneldebatt, kortfilmprogram og quiz, har de invitert to prominente gjester, den svenske skuespilleren Christina Lindberg (59) og den italienske regissøren Ruggero Deodato (71).

— Vi ønsket Deodato fordi vi ville legge litt fokus på euro-horror og da spesielt 70-tallet. Vi ville også ha et navn folk kjente til og selv om ikke navnet hans er på alles lepper så har i hvert fall de fleste med en viss interesse av film hørt om «Cannibal Holocaust». De andre italienske kultregissørene er enten døde, eller for opptatt med å jobbe, uttaler medarrangør Runar Pettersen til Dagbladet FREDAG.

- Deodato er en flott representant for italiensk skrekk- og exploitationfilm. En veldig interessant gjest på så mange måter. Han er jo en pioner innenfor både kannibal-genren og for såkalt point of view-horror, sier Pettersen.

RUGGERO DEODATO BEGYNTE Å jobbe med film på tidlig 60-tall, bl.a. som assistent på Antonio Margheritis «Castle of Blood» med Barbara Steele og Margrethe Robsahm (moren til Thomas).

Hans overlegent mest kjente film er blant de mest intense og brutale som noen gang er lagd.

«Cannibal Holocaust» (1980) er en finurlig konstruert historie om et spekulativt dokumentarfilmteam (inspirert av det italienske «mondo»-radarparet Jacopetti/Prosperi) som reiser til Amazonas-jungelen og forsvinner.

Et nytt team sendes etter, ledet av professor Harold Monroe, spilt av Robert Kerman, og de finner bare beinrester, samt en del filmruller som de bytter til seg hos de innfødte, mot en kassettspiller. Tilbake i New York begynner de å se på rullene, med sikte på å sette sammen et tv-program.

Det blir fort klart at filmteamet har brent, plyndret og voldtatt seg gjennom jungelen, skildret i grusom detalj i deres egen råfilm.

Til slutt ble lokalbefolkningen forbanna — og sultne, og eter hele gjengen, mens kamera fortsetter å rulle. Den røffe cinema verité-stilen i de «funnede» filmrullene, filmet i 16mm med håndholdt kamera, skaper en intens nærhet og følelse av realisme, og denne fortellerteknikken ble senere kopiert i «Blair Witch Project», dog med betydelig mindre spenning og langt færre matpauser underveis.

ROBERT KERMAN HADDE PÅ det tidspunktet vært med i et par hundre pornofilmer, men sier at «Cannibal Holocaust» helt klart er den mest moralsk korrupte filmen han har vært borti.

I et intervju på en dobbelt-dvd som kom i anledning 25-årsjubileet, slår han fast at Deodato ikke har noen sjel.

Gabriel Yorke, som spilte dokumentaristen som reiste til Amazonas først, sier på samme dvd at han ankom filmsettet et par uker etter de andre, ble kastet rett inn i en rekke scener der dyr ble drept og spist, bl.a. to aper som en lokal statist grov ut hjernen på, og spiste foran kamera.

Etter det gikk Yorke med pass og penger på seg til enhver tid, han ville være klar til å stikke av om det viste seg at Deodato lagde en snuff-film der også folk skulle slaktes.

Yorke hadde en fin CV som skuespiller, men fikk rollen fordi han brukte ti og en halv i sko, og de hadde allerede kjøpt inn støvler til en annen skuespiller som trakk seg i siste liten. Filmen ble spilt inn i løpet av 5 uker, ved den sydligste byen i Colombia, Leticia, nær grensen til Peru og Brasil.

I tillegg til hardkokte kriminelle som drev kokaintrafikk gjennom området, måtte filmteamet passe seg for piraja og en uendelig rekke giftige krypdyr og insekter.

Deodato selv er stolt av filmen, og regner det som sin beste, i en mangslungen karriere som omfatter filmer i alle slags sjangere, ofte etterlikninger av amerikanske filmer som var populære på tidspunktet.

MEN DE ITALIENSKE KANNIBALFILMENE må sies å være en original sjanger som de selv kom opp med, helt fra Umberto Lenzi lagde «Man From Deep River» allerede i '72 og fram til den samme Lenzi hang seg på sjangeren igjen med «Cannibal Ferox» i '81.

På tross av sensurproblemer og forbud i mange land, kunne «Cannibal Holocaust» høste inn 200 millioner dollar i billettinntekter. Respektabelt, da budsjettet bare var 100 000 dollar.

Filmen inneholder kritikk av journalister som skaper historier og grafser i sex og vold, men den utnytter helt klart selv det den later som den kritiserer, og blir dermed med rette kritisert for å være enormt spekulativ. I tillegg inneholder den ekte drap på 6-7 dyr.

Deodato prøvde å hype filmen ved å få skuespillerne til å skrive under på at de ikke skulle vise seg offentlig på et år, for å fyre opp under rykter om at alt i filmen var ekte. Det slo hardt tilbake på regissøren da påtalemyndighetene i Italia ville sikte ham for drap, så han ble nødt til å trekke skuespillerne fram i lyset igjen.

I TILLEGG TIL DEODATO kommer også Christina Lindberg fra Sverige til Oslo Frightfest.

Hun var blant landets mest kjente nakenmodeller og skuespillere på 70-tallet. Utenom en rekke filmer som først og fremst er dandert rundt en naken Christina, var hun med i eksentriske Bo Vibenius' film «Thriller — en grym film», der hun spiller en prostituert som bestemmer seg for å drepe alle halliker og horekunder hun har hatt med å gjøre.

Vibenius var selv i Oslo for noen år siden og viste filmen, og den er ute på dvd USA, men ikke tilgjengelig for visning nå. Man hadde tenkt å vise den japanske filmen «Sex & Fury», en historie full av blodhevn, fekting og nakenhet, som i likhet med «Thriller» var en viktig inspirasjonskilde for Tarantino under arbeidet med «Kill Bill».

Men det lyktes ikke å skaffe en filmkopi i tide, så man viser i stedet «Anita» (1973), en mer sex-orientert film om en ung kvinnes besøk hos psykolog, med tilhørende flashbacks. Denne filmen gav også Stellan Skarsgård en av sine første store roller.

Det ligger med andre ord an til en bra helg for fans av kult- og horrorfilm.

- Fans bør ta med relevante bøker, dvd'er og annet materiell som de vil ha signert, sier Runar Pettersen, som håper å kunne avholde Frightfest hvert år framover, om dette første arrangementet blir noenlunde vellykket.