Med «Den blinde morderen» fikk den kanadiske forfatteren Margaret Atwood endelig Booker-prisen. Forventningene var derfor skyhøye da jeg fikk boka til anmeldelse. Særlig fordi hennes forrige bok, den Booker-nominerte dokumentarromanen «Alias Grace» fra 1997, etter min mening var en av de beste bøkene på 1990-tallet. Men Atwood skuffer.

Familiehistorier

I «Den blinde morderen» treffer vi en gammel kvinne som i nåtid skriver til sitt barnebarn om familiens vanskelige historie.

Iris vokser opp sammen med sin søster Laura i en rik kanadisk familie som mister sin posisjon og sine penger under trykket av depresjonen. Iris gifter seg rikt og fornuftig, og mister seg selv under påvirkning av den sleipe høyrevridde ektemannen og hans snobbete søster. Laura, derimot, lever i sin egen verden, inntil hun plutselig og uforklarlig begår selvmord. Hun etterlater seg et manuskript, «Den blinde morderen», som blir en kultroman.

I vår bok blir «Den blinde morderen» fortalt parallelt med familiehistorien. En gift overklassekvinne og hennes ettersøkte kommunistiske elsker møtes i smug. I et forsøk på kommunikasjon over klasse- og kjønnskløft forteller de hverandre den fantastiske historien om den blinde morderen. En slags toveis Scheherazade, anno 1930-tallet.