Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skuffende fra Atwood

Også store forfattere kan skrive middelmådige bøker. Det er Margaret Atwoods «Den blinde morderen» et nytt eksempel på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med «Den blinde morderen» fikk den kanadiske forfatteren Margaret Atwood endelig Booker-prisen. Forventningene var derfor skyhøye da jeg fikk boka til anmeldelse. Særlig fordi hennes forrige bok, den Booker-nominerte dokumentarromanen «Alias Grace» fra 1997, etter min mening var en av de beste bøkene på 1990-tallet. Men Atwood skuffer.

Familiehistorier

I «Den blinde morderen» treffer vi en gammel kvinne som i nåtid skriver til sitt barnebarn om familiens vanskelige historie.

Iris vokser opp sammen med sin søster Laura i en rik kanadisk familie som mister sin posisjon og sine penger under trykket av depresjonen. Iris gifter seg rikt og fornuftig, og mister seg selv under påvirkning av den sleipe høyrevridde ektemannen og hans snobbete søster. Laura, derimot, lever i sin egen verden, inntil hun plutselig og uforklarlig begår selvmord. Hun etterlater seg et manuskript, «Den blinde morderen», som blir en kultroman.

I vår bok blir «Den blinde morderen» fortalt parallelt med familiehistorien. En gift overklassekvinne og hennes ettersøkte kommunistiske elsker møtes i smug. I et forsøk på kommunikasjon over klasse- og kjønnskløft forteller de hverandre den fantastiske historien om den blinde morderen. En slags toveis Scheherazade, anno 1930-tallet.

I kjent stil lar Atwood teksten også brytes av brev og avisartikler som omtaler fortellingens personer, noe som skal foregi en viss autensitet.

Søtsuppe

Hva slags bok er dette? Først og fremst er den romantisk; om ulovlig kjærlighet, krig og død. Og vi får et mysterium. Hvorfor tok Laura livet av seg?

For min del har jeg ikke noe imot verken romantikk eller mysterier, men her gjør Atwood det for lett for seg. Boka er melodramatisk, søtsuppe rett og slett. Fortellingen er sjablongaktig, vi har hørt den før. Ektemannen og søsteren hans er stereotypier (noe Atwood faktisk selv kommenterer underveis, juksemakeren). Søsteren Laura og den trofaste hushjelpen Reenie er ikke stereotypiske, men de er kjente skikkelser, åkkesom. Den uskyldige sannsigeren og det kloke tyendet. Et lyspunkt er Iris selv. Hun er et fascinerende bekjentskap, først som pappas pike, så som «trophy wife». Men aller best som gammel dame i forfall, et menneske som er blitt klok av skade. Her griper Atwood leseren, og forteller noe nytt.

Lettvint historie

De historiske skildringene av småbyens utvikling, klassekamp og så videre, er ikke dårlige, men de har ikke litterær tyngde.

De virker lettvinte, oppramsende, som om Atwood beskriver fotografier, plukker fra historiebøkene, uten selv å ha prøvd å tilføre noe særegent.

Dette skriver jeg i stor grad med «Alias Grace» i bakhodet. I den boka klarte Atwood å gjøre historien til sin. En betakende og nyansert fortelling om mord og sannhet - praktfullt.

Kanskje har forfatteren overlatt for mye til assistenter og researchere denne gangen?

Når sant skal sies, «Den blinde morderen» er ikke dårlig. Boka er velskrevet og underholdende. Visse partier er glimrende, og Iris er som sagt til tider interessant som karakter. Men årets oversatte bok er dette ikke, håper jeg. Her skal for øvrig innskytes at boka faktisk er meget godt oversatt av Inger Gjelsvik, som her gjør sin femte oversettelse av Atwood.

Men jeg undres på om Booker-prisen var for «lang og tro tjeneste» eller et resultat av «litterær hype».

SØTSUPPE: Kanadiske Margaret Atwood fikk Booker-prisen for «Den blinde morderen». Vår anmelder undres på om hun fikk den for lang og tro tjeneste eller som et resultat av «litterær hype».

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!