Skuffende fra Carling

Slik man kunne stille klokka etter den aldrende Ibsens daglige ankomst til Grand, kan man sette et kryss i kalenderen for den aldrende Carlings årlige bokutgivelse på Gyldendal.

En kortroman hvert år, i forkant av bokhøsten, samme utstyr og samme format - det virker nærmest tvangsnevrotisk. For bok skal det bli, og det til rett tid, god eller ei. Noen av disse kortromanene, bl.a. fjorårets, rager høyt i forfatterskapet. Årets bok hører til i den andre enden.

Erotisk og eterisk

En ukjent ung kvinne kommer til en begravelse og setter seg på forreste benk med et smil om munnen. Hvem er hun, og hva gjør hun her? Mannen i kista var gift, og kone og barn sitter på sine rettmessige plasser ved siden av. Det likner starten på en kriminalroman, men er det ikke, selv om boka låner trekk fra den psykologiske thrilleren. Gåten med kvinnens identitet blir hurtig oppklart. Synsvinkelen ligger i det meste av teksten hos henne, og teksten følger vekselvis hva hun ser i kirken, og hva som er skjedd mellom henne og den døde i fortida.

Det avsløres hurtig at hun har vært besatt av den døde siden hun møtte ham i en park. Besettelsen er både erotisk og eterisk, og den har mannens øyne som fikseringspunkt. Etter dette møtet fotfølger hun ham overalt, også til Afrika (hovedhandlingen er lagt til Dublin), dels mot mannens vitende. Det lyder bisart, og det er det også. Intet negativt sagt om det bisarre, men her virker det uttenkt på en utvendig måte.

Ikke på høyden

Carling hevder at boka handler om «besettelsens ødeleggende kraft og nødvendigheten av kjærlighetens gjensidighet». Godt nok, men her mangler grepet både om besettelsens karakter og gjenstand. Kvinnen virker kunstig, likner et produkt av en fiks idé. At hun er villig til å gå over lik - og gjør det - for å få kloa i og beholde den arme mannen for seg selv og hevne seg på dem som stiller seg i veien, er vel til å forstå, men det er beskrevet på en måte som ikke letter forståelsen. Flere scener framstår som ufrivillig parodiske, bl.a. en forførelsesscene på et hotell.

Stilistisk er heller ikke Carling på høyden denne gang. Et trekk som går igjen, er fortellerens tendens til å korrigere seg selv. Om man vil, kan man tolke dette som et symptom på tekstens iboende svakheter. For dette er en utgivelse som både forlag og forfatter hadde vært bedre tjent med å droppe.