Skuffende gjensyn med Pompel og Pilt

Operaen bærer preg av å være noe sammenrasket og vilkårlig.

BOK: «Repareeere, sementeere.» Ordene klinger fremdeles i bakhodet på dem av oss som var barn i sekstiåra. Den gang vi ikke kunne sette på yndlingsvideoen hvis vi ble lei av «Nelson og Pernille», «Stian med sekken» eller - barndommens mareritt - Ingebrikt Davig som danset på skuleveg.

Men «Pompel og Pilt», de to underlige typene som virret rundt på svart/hvit-skjermen og gjorde ingenting, så vi med skrekkblandet fryd. For de var litt skremmende - og skulle kanskje være det; en slags pedagogisk eller eksistensiell surrealisme for barn.

Ordleker

Jeg forsto ikke så mye av dem den gang, og jeg er ikke blitt videre klokere nå, etter å ha lest «Operaen» om dem, skrevet av Pompel og Pilts far, dokketeatermannen Arne Bust Mykle (1937). Det vil si, det skuffer meg kanskje heller litt at de to mystiske reparatørene er så vidt plumpe og lite eksotiske som de framtrer i denne boka.

Her bor de i en bunkers i Gople «ikke et tettsted, men et spredtsted», med en ordlek symptomatisk for stilen i boka. De to lever sitt Sisyfos-aktige liv og har samme forhold som Karius og Baktus, den litt naive Pilt og den morskt beskyttende Pumpel. Og med en enkel livsvisdom: «For å spise må man spise. For å reparere må man reparere. Hvordan kan man reparere hvis man ikke skal reparere. En reparatør er en person som reparerer og to reparatører er bedre enn ingen reparatører.»

Sekstitallet

Operaen er formet som en dokumentarisk erindringssatire over et Miniatyr-Norge, skrevet i en kanselliaktig arkaisk gammelmodig stil.

Med sekstitallspoeng, som pinen ved å gå langrennskonkurranse med blodsmak i munnen mens de bak fyker forbi, sokkene sklir ned og ullen damper. Her er og historiske polfarervitser, som når Pompel og Pilt drikker dis i iskulden.

Fremst av alt skaper Mykle et barnlig filosofisk-eksistensielt univers med en sjelden poetisk naivisime; en gang vil både han og Pilt måtte legge ned reparasjonssakene sine. «Pilt reparerte så mye og intenst for ikke å dø, og han gjorde det for å forhindre at jorden skulle bli et kaldt og øde sted.» Her er selsomme bilder, som når Pompel går i sine egne spor og reflekterer over at «fotsporet vet ikke selv at det har gått her». Og en absurd språklig lekenhet: «Han puttet totten tilbake i munnen og før han fant tilbake godstillingen på løybenken, dasket han hynden heftig med den ledige hånden for å fjerne ørkensanden.»

Pinlig

Likevel er det noe som skurrer. Operaen bærer preg av å være noe sammenrasket og vilkårlig.

Her er et utall litterære henvisninger («Reparatøren som kom inn fra kulden»). Men det er liksom litt poengløst, i likhet med halvgode ordspill som «Gople, stedet som Gud husket». Mykle har og en tendens til å ødelegge for seg selv ved stadig å hengi seg til det helt plumpe, som når «Breaking the winds» handler om fjerting.

Samtidig er det for mange halvgamle poeng her; Donald Duck-gjengangere eller også forslitte fraser som at ordførerfruen mener hun er blitt dyttet ned fra gardintrappen av «Folkets revolusjonære Reparatørers Frigjøringshær».

Mykle har og noen halvmorsomme samtidsharseleringer: Ulvens venner som biter medlemmer av Goples saueavlsforening og Pilt som forelsker seg i en migrant i burka.

Kort sagt - det å røre ved noe så hellig som barndomserindringer er svært risikabelt, og kanskje burde dokketeatermannen Mykle holdt seg unna. For denne haltende litterære avmystifiseringen av de to føles nesten like traumatisk som det var å treffe Erik Bye på by'n eller sitte på Theaterkaféen med en halvgammel Bjørn Wirkola.

LIKE KLOK: - Jeg forsto ikke så mye av dem den gang, og jeg er ikke blitt videre klokere nå, etter å ha lest Operaen om dem, skrevet av Pompel og Pilts far, dokketeatermannen Arne Bust Mykle, skriver Dagbladets anmelder.