Skuffende Irving

John Irvings nye bok «Den fjerde hånden» kommer nå ut på norsk. Boka om Patrick Wallingfords fjerde hånd er mer en nummen følelse enn et kraftig håndtrykk, mener vår anmelder.

Kanskje er den virkelige verden blitt så bisarr, at selv forfattere med det største skrønemakerpotensialet må gi tapt? Denne tanken kan slå en etter å ha lest John Irvings siste bok «Den fjerde hånden». Selv ikke i rike fantasikilder som ekstremutgavene av media og transplantasjonskirurgi har den amerikanske forfatteren funnet stoff som virkelig griper tak i leseren. Boka kommer på norsk samtidig som den presenteres på engelsk, et tegn på forfatterens betydelige norske leserskare.

Patrick Wallingford, TV-journalist og kvinnebedårer, er hovedperson i «Den fjerde hånden». Han jobber for en lurvete TV-kanal som har spesialisert seg på nyheter om sorg, død og fordervelse. Boka begynner med at Wallingford mister venstrehånda på en spektakulær måte. Under en reportasje om sirkusulykker i India blir han overmodig og stikker hånda med mikrofonen inn mot løveburet for å få autentiske løvebrøl på tape.

Løvene ser selvsagt sitt snitt, og Wallingford blir ei hånd kortere. Alt blir filmet, og scenen går som avslutningssnutt på TV-nyheter verden over. Patrick Wallingford blir for alltid «han med løvene».

Leter etter ny hånd

Transplantasjonseksperten og håndkirurgen Dr. Zajac ser på TV-bildene av håndspisescenen med den største interesse. Han forestiller seg allerede ei ny hånd for TV-reporteren. Kirurgen er allerede godt i gang med å lete etter hender via sin nettside www.needahand.com.

Sjansen kommer da den stødige, men håndfikserte Mrs. Claussen fra Green Bay i Wisconsin tilbyr sin høyst levende manns venstrehånd. Tilfeldigvis sørger ektemannen for å dø i rett tid, og hånda hans blir tilgjengelig. Mrs. Claussen har imidlertid noen betingelser for en transplantasjon. Hun forlanger samværsrett til hånda og dermed også besøksrett til Wallingfords kropp og tilgang på hans befruktningsevne.

Den påsydde venstrehånda holder i ett år. Da blir den plutselig mosegrønn og må fjernes. «Huden er noe pokkers dritt,» sier Dr. Zajac. Midt i dette tar Wallingford et oppgjør med sin egen svulstige, men snuskete journalistikk. Han oppdager grunnleggende sannheter i noen legendariske barnebøker, for øvrig opplest høyt for ham av en naken, eldre og fiktiv engelskprofessor. Hun er en av en hel rekke kvinner - eldre og yngre - som passerer Patrick Wallingfords demokratiske seng. Men for alvor forelsker han seg i sitt barns mor, den solide og autentiske Doris Claussen, den avdøde hånddonorens kone. Hennes mest erotiske trekk er en suggererende stemme.

John Irving

  • John Winalow Irving, amerikansk forfatter, født i 1942.
  • Debuterte i 1968 med boka «Setting Free the Bears», men gjennombruddet kom med «The World According to Garp» i 1978, på norsk («Garps bok») i 1979.
  • Seinere kom bl.a. «The Hotel New Hampshire» og «A Prayer for Owen Meany». Blant de seinere bøkene hans er «A Son of the Circus» (1994), og «A Widow for One Year» i 1998, 11 bøker fram til da.
  • Flere av bøkene er filmet, seinest «Siderhusreglene», i regi av Lasse Hallström. John Irving er en svært populær forfatter, og er oversatt til mange språk.



På jobben hans kommer og går vakre og kyniske TV-damer. Wallingford ønsker å få sparken. Det oppnår han ved å nekte å gi opp en Green Bay Packers-kamp framfor å dra på oppdrag da Egypt Air-flyet styrter. Med avskjedigelsen i høyre hånd flykter den nå igjen enhåndede til fotball og hyttetur i Wisconsin. Først i møtet med kjærligheten gjenerobrer den tapte hånd noe av sin følelse.

Problemet er at Patrick Wallingfords liv og levnet ikke rører ved en. Leseren får knapt noe forhold til ham. I motsetning til Dr. Daruwalla i «Sirkusbarn» eller Dr. Larch i «Siderhusreglene» blir TV-reporteren bare en figur. Han innbyr ikke til innlevelse, til varme eller til avsky. Det er mye forlangt, men ikke for mye forlangt av en historiefortellende forfatter som John Irving.

Wallingford er en nokså enkel fyr og en storknuller. Men også scenene som skildrer dette blir litt flate. Selv om store tyggegummiklyser, skumle sjefskabaler og truende telefonsvarere gjør sitt for å piffe det hele opp. Det er interessant å merke seg at Irving griper tidsfenomenet storbykvinnen som leter etter en sæddonor mer enn en mann i sitt liv.

Mediekritikk

Beskrivelsen av råskinnene i TV-kanalen er fornøyelig. Død-og-fordervelse-nyhetene er et skikkelig rottereir hvor ingenting er uetisk eller over kanten. En klar og tydelig mediekritikk fra forfatteren. Irving skriver da også i etterordet at han fulgte nøye med i dekningen av John F. Kennedy jr.s flystyrt og ulykken med Egypt Air i 1999. Ved å studere disse har han åpenbart fått øynene opp for sorgnyhetens kommersielle potensial.

Som alltid eksellerer Irving i medisinsk faguttrykk. Det går i immunosuppressiva og nerverenegater, uten at det blir plagsomt. Forfatteren - hvis bestefar var lege - har en hang til dette, og det hører med i hans bøker. Det samme gjør fortellerstemmen som henvender seg direkte til leseren. Formuleringer som «som vi allerede har vært inne på» eller «husk nå på at hun har influensa» dukker stadig opp.

For spinkel

Kanskje noe av årsaken til at «Den fjerde hånden» ikke når fram, er at Irving her har spent opp et for lite lerret. Boka er rett og slett for spinkel i forhold til hans tidligere overflødighetshorn. Karakteristisk har vært hans historier i historien, for eksempel skildringen av hippielivet i Goa i «Sirkusbarn» eller gjengivelsen av det indre liv i Amsterdams horestrøk i «Enke for ett år». Her finnes ingen slike store innskutte fortellinger, bortsett fra den magre Dr. Zajacs treningsnarkomani og idyllen på Mrs. Claussens hytte. Akkurat der, på hytta, er Irving best. I sommerhuset ved vannet i Wisconsin kommer hans fortellerevne til sin rett. Der lever leseren med, i kjølige nattbad og osende parafinlamper.

«Wallingford tok av seg håndkleet og sto naken ved siden av henne. Hun ga ham ikke tid til så mye som å tenke på å røre ved henne, men forsvant raskt ned stigen og slapp seg uti nesten uten en lyd. Han fulgte etter ned i vannet, men ikke like grasiøst og lydløst som hun hadde klart. (Dere kan jo prøve selv, å klatre ned en stige med ei hand).»

Underlige uttrykk

Dag Heyerdahl Larsen har oversatt boka. Han har ikke hatt noen lett oppgave. John Irving er en forfatter som benytter seg av hele registeret i det engelske språk. Stort sett flyter den norske oversettelsen godt, men den inneholder en del underlige uttrykk. Hva er det for eksempel som skjer når løvene i India deler restene av ei hånd i «krøbel minnelighet», hva er Mrs. Claussens «ufortøvede omtenksomhet» og hvordan er vinden i Wisconsin når den er «vørsløs». Det er krevende å presentere en norsk utgave samtidig med den engelske, men slike ordboksøvelser bør kunne unngås.

John Irving er en av vår tids store fortellere, men denne gangen blir den tidligere bryteren for puslete.

Kanskje er forventningene for store, men «Den fjerde hånden» skuffer. Den er grei nok som en underholdende feriebok, den passer godt for regntunge hytter og solsprengte svaberg. Men den er ingen opplevelse, ingen «Owen Meany» som følger en for alltid. Boka om Patrick Wallingfords fjerde hånd er underholdende, men mer en nummen følelse enn et kraftfullt håndtrykk.