Skuffende Mankell

Henning Mankell er ikke som før da Kurt Wallander sørget for å stramme hans fortellegrep.

BOK: Henning Mankell var i sin tid en god kriminalforfatter, men etter at han pensjonerte Kurt Wallander har forfatterskapet hans blitt bare sorgen.

Uten kriminalromanens stramme rammer rundt skrivingen sin, blir Mankells romaner utflytende, pompøse og tungt fordøyelige.

Så også «Kineseren», selv om det står thriller med små bokstaver på omslaget har dette lite med spenningsromanen å gjøre.

Utradert grend

Likevel åpner «Kineseren» i ordentlig thriller-modus: En liten grend i Nord-Sverige utraderes av en drapsmann med sverd. Men bortsett fra at nitten døde mennesker er etterlatt, står politiet uten noen spor.

Tilfeldigvis kommer den noenogfemti år gamle dommeren (og tidligere maoisten) Birgitta Roslin i Helsingborg over en henvisning til grenda, det var der hennes mor bodde hos fosterforeldre for mange år siden. Birgitta drar til Hälsingland, hvor hun øyeblikkelig gjør oppdagelser som har gått politiet hus forbi.

Etter denne relativt friske åpningen, kommer Mankell i gang med det han egentlig vil fortelle om, og dermed er det også i hovedsak slutt på dramatikken. I stedet flyttes vi tilbake til 1860-årene, da tusenvis av kinesere ble solgt som slaver i USA, spesielt til byggingen av jernbanen over det store kontinentet.

Her følger vi en ung kinesisk manns nær døden-opplevelse som slavearbeider, et klart høydepunkt i boka som helhet, og også - på en overført måte - løsningen på drapsgåten i Norrland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Henning Mankell skuffer med «Kineseren». Foto: Helle Aasand
Henning Mankell skuffer med «Kineseren». Foto: Helle Aasand Vis mer

Usannsynligheter

«Thriller»-preget i «Kineseren» blir tatt hånd om ved hjelp av særdeles lite troverdige tilfeldigheter og usannsynligheter. Det er så slapt og likegyldig og, ikke minst, overflødig, at en debutant ikke ville sluppet gjennom redaktørenes nåløye med det.

Birgitta Roslin blir besatt av å få bekreftet sannheten som ikke politiet vil høre på, dermed reiser hun til Beijing sammen med en annen gammel eks-maoist. Og fra nå av går temperaturen i boka kraftig nedover.

Det vi får er uendelig mange sider med Henning Mankells selvhøytidelige utlegninger om Mao, kulturrevolusjonen og svenske maoister. Jan Guillou legger i det minste inn en befriende humor i det han holder på med, derfor kan man tolerere ham i større doser, men Mankell synes ikke å ha den samme innsikten når han skriver.

Er han for eksempel for fin til å skrive Starbucks rett ut? «Akkurat idet hun skulle til å forlate Den forbudte by, oppdaget hun til sin forbauselse at det lå en café fra en amerikansk forretningskjede der.» Kineserne synes det er helt greit: «de fleste lot ikke til å bry seg om det som Birgitta Roslin betraktet som en avskyelig helligbrøde».

Kina i Afrika

Sant skal sies, Mankell har en fascinerende kjerne i handlingen, begravd i en fire timer lang tale som en framtidsforsker holder for Kinas mektigste, om bakgrunnen for Kinas Afrika-politikk.

Men han blir hakket mer kontroversiell igjen mot slutten, under et besøk i Zimbabwe hvor vi får vite at problemene i landet ikke skyldes Robert Mugabes styre: «Å dømme Mugabe som den eneste skyldige var for enkelt. Sannheten var mer sammensatt enn som så».

Skuffende Mankell

Kanskje Henning Mankell hadde vært bedre tjent med å skrive debattbøker fra nå av. Både «Kennedys hjerne» og «Kineseren» har vært markedsført som thrillere, men har mer vært utløp for forfatterens tanker og idéer om verden rundt seg. Spennende har de i hvert fall ikke vært, og jeg kan ikke forestille meg annet enn at det finnes mange skuffede Mankell-lesere rundt omkring.