Skuffende oppfølgerroman

I 1992 skrev Robert Schneider bestselgeren «Søvnens bror», som ble oversatt til 24 språk og som også ble ballett, film og opera. Den forventningsfulle fansen måtte vente i seks år på oppfølgeren.

Men i motsetning - kanskje - til sin skjebnefrende Fosnes Hansen har Schneider ikke klart forventningspresset, og hans «Luftgjengerske» er mildt sagt en skuffelse.

Schneider (født 1961) vokste opp i Meschach i Østerrike, og med «Søvnens bror»s objektive kansellispråk, ironien og de innflettede kunstdiskusjonene, ble han sammenliknet med de helt store fra gullalderen i tysk-østerriksk litteratur.

Androgyn

Dengang skrev han om idioten og geniet Johannes, og i «Luftgjengersken» følger vi også et noe abnormalt menneske, den androgyne Maudi Latuhr, som med sitt blikk kan få ethvert menneske til å føle seg overlykkelig og betydningsfull. Siden hun er luftgjengerske og engel betyr ikke kroppen noe for henne, hun ligger derfor med hvem som helst, fordi hun tidlig bestemte seg for kun å være til for andre.

Her er ellers mye dramatikk, mord og mordforsøk, skilsmisser, brann, men hendelsene har mest funksjon av å vise menneskeskjebner.

Disse mange skjebneskildringer, som alle er overdrevet inntil det usannsynlige, er også ment å vise en liten landsbys utvikling fra sekstiårene og fram til vår tid, til kommersialisering, mediemakt, arbeidsløshet, fremmedhat.

Her er nok av morsomheter, som om den kjempetykke aviskritikeren Egmont Nigg, som skiller mellom kunst og vrøvl alt etter sympati og antipati, og som forelsker seg i bokhandlersken Tanja Nagg, som alltid har villet skrive, og de to begynner å skrive under psevdonymet Niggnagg, eller Maudis far Ambros, som tidlig bestemmer seg for aldri å ta i penger, men som tretti år seinere blir grepet i bankran.

Men det blir noe tomt og karikert over det hele, både personskildringene, de fragmenterte, usannsynlige hendelsene, de spredte refleksjonene, det villet-naive synet på kjærligheten og den ikke helt originale kulturkritikken. Samtidig har jeg problemer med engelen Maudi som, ved et ikke helt ukjent romanteknisk grep nok er ment å virke samlende på handlingen, men som heller ikke overbeviser og bare blir en blek etterlikning av Johannes i den forrige romanen.