Skuffende siste skrik

På platene sine klarer skotske Primal Scream tilsynelatende alltid å framstå som siste skrik.

«Exterminator» er den perfekte 2000-miks av rock og klubbmusikk. Og selv om den uttrykksmessige vektleggingen er på førstnevnte sjanger og de elektroniske lydbildene fungerer som underbyggende drivkrefter, er fusjonen rimelig total.

Live natt til søndag falt Primal Screams hektende, rebelske og innovative klubbpunkbrygg helt sammen.

Bredbeint mølje

Og slik måtte det kanskje gå når tre punka gitarister og et halvt dusin andre Scream-musikere skulle prøve å gjenskape det veldig studioskapte og maskinprogrammerte lydbildet på Xtrmntr . Flere av låtene er ekstremt grovkornede og skarpe, eksempelvis støyvinneren «Accelerator», men her bikket holdningene som oser av punk og hevet langfinger over i gitarrølp og bredbeint mølje.

Idet man suste inn på Rockefeller under åpningslåta «Swastika Eyes», låt det lovende intenst og fokusert. Låta havarerte som Xtrmntr s førstesingel, men her hamret den seg inn i skallen på manisk, manipulerende og monotont vis. På plate varer den i sju minutter, her kunne den gjerne fortsatt å strømme over kropp og sinn i en hel evighet med sine hypnotiske evner.

Høyt helvete

Men etter hvert utviklet hele seansen seg til et høyt helvete med grumsete lyd, dårlig presisjon og en lite vellykket elektronikafusjon. Gillespie, Andrew Innes, Robert Young, Mani og resten av gjengen virket mer og mer som et livstrett og patetisk rockeband godt forbi sin storhetstid. De trasset seg gjennom Stones-pastisjen «Rocks» og «Kowalski» uten at det trigget verken luftgitaren eller dansegrooven i noen særlig grad.

Synd, for på plate tilfredsstiller kameleonen Primal Scream de fleste lyster.

hakon.moslet@dagbladet.no

SLITEN NÅ: Natt til lørdag falt Bobby Gillespie og resten av Primal Scream helt sammen på Rockefeller.