Skuffer stort

a-has første album på sju år har bra enkeltlåter, men skuffer stort som helhet.

PARIS (Dagbladet): Det er noe karakterløst over «Minor Earth - Major Sky». En følelse av manglende motivasjon og inspirasjon hviler over en plate der skoleflinkheten ikke har hunger og helheten savner dynamikk og enere. a-ha vil nok gjerne sette sin egen musikalske dagsorden i 2000, men framstår isteden som et band uten relevans i dagens musikkverden.

Gammelmodig

«Minor Earth - Major Sky» er ikke i butikkene før mandag 17. april, men Dagbladet fikk i går formiddag et eksemplar av plata i forbindelse med a-has Europa-lansering i Paris. Førsteinntrykket fra torsdagens tjuvlytt, om et anonymt og gammelmodig album, blir dessverre bekreftet.

Generaltabben her synes å være involveringen av den tyske dance-produsenten Boogieman. Mannen som skulle hjelpe a-ha inn i en ny tidsalder, har gitt bandet et lydbilde som er såpass bakpå og svulstig umoderne, at våre gutter like godt kan glemme drømmen om en ny karrieretopp på gamle prestisjetunge jaktmarker som USA og England med en gang.

a-ha er trendløse, men Boogieman gjør dem direkte utrendy med sine billige beats og sitt gråpompøse sound. Han spar på med forskjellige lag synther og mer eller mindre passé elektroniske elementer, uten en grunnleggende forståelse for a-has renhet og de melodidrivende kvaliteter i Morten Harkets stemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Coverversjonen av Savoys fire år gamle hit «Velvet» er et eksempel på hvordan Boogieman i et forsøk på å være fiks klarer å forkludre låtas helt nydelige stemninger. Fyren klarer heller ikke å lime sammen a-has 2000-ønsker om å være både organiske og programmerte. Istedenfor å ta det beste fra to verdener, ender man opp med en verken-eller-situasjon.

Uferdig

Men det er også noe litt uferdig over det låtmessige innholdet på «Minor Earth - Major Sky». Mens Paul Waaktaar-Savoy på fjorårets Savoy-album «Mountains Of Time» viste at han på sitt beste er en låtskriver av lennonske dimensjoner, undrer man seg over om det er hastverk eller manglende lyst som gjør at materialet her er så ujevnt.

En håndfull av låtene tilfredsstiller:

Den deilig duvende og inderlige singelen «Summer Moved On», den energiske og catchy «The Sun Never Shone That Day» som ikke lar seg knekke av døll produksjon, den varme og omsvøpende melankolikeren «You'll Never Get Over Me», den Savoy-aktige «Mary Ellen Makes The Moment Count» med sitt skjøre og organiske løft, og ikke minst Magne Furuholmens «I Wish I Cared». Cared er Kirkelig Kulturverksted møter The Verve i en låt som slekter på Mr. Misters «Kyrie»-hit. Den har hitpotensial, er majestetisk, sakral, høytidsstemt, og byr på en Harket som synger helt himmelsk bra.

Glansløs

Resten av plata er glansløs, hitfattig og langtekkelig. Verst er «Company Man» der a-ha parer en eurotrashversjon av Beach Boys med tysk copacabana-dance i en norsk Grand Prix-setting. «Little Black Heart» og Harkets «To Let You Win» er konturløse, stillestående låter som burde vært redigert ut av en plate som ikke forsvarer sine 58 minutter.

Jeg skulle så gjerne ha konkludert annerledes, men et a-ha på tomgang er nok ikke det verden skriker etter i 2000.

Etter sju års fravær er a-ha tilbake i rampelyset.