«Skulle nesten ønske man hadde litt kjærlighetssorg»
Alicia Keys triller ut den ene drivende, rørende og velkomponerte popperlen etter den andre.
||| ALBUM: Med sine to første album plasserte Alicia Keys seg som en av 2000-tallets mest populære R&B-artister.
Det låt voksent nok for far, men samtidig følelsesladd nok for husets tenåringssøster.
Forrige plate «As I Am» viste derimot en artist som var i ferd med å stagnere.
Kanskje var hun i for stor grad på jakt etter kraftfulle stemninger i stedet for å konsentrere seg om de små detaljene som ofte gjør en stor poplåt. En ny sjanseÅrets album er dermed Alicia Keys nye sjanse, til enten å prøve ut en ny retning eller gjøre et febrilsk forsøk på å henge seg på en eller annen trend.
Heldigvis gjør hun ikke det siste.
For her er ingen autotune, ei heller den nesten like tidsriktige flørtingen med soulmusikk fra 60- og 70-tallet (som Keys riktignok har holdt på med lenge).
Borte er dessuten de mest påtrengende og halsbrekkende piano- og vokalløpende Keys har hatt for (u)vane å legge ut på.
Delikat tangentføringI stedet får vi en nedtonet produksjon preget av tørre, fremtredene trommer og delikat tangentføring.
Noen ganger minner det om lyden av en Whitney Houston-ballade fra 1987, andre ganger låter det som noe Stevie Nicks kunne skrevet rett før hun startet sin solokarriere på starten av 80-tallet.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
