Skulptur er også farge

KØBENHAVN (Dagbladet): Danmark er et annet land - også på billedkunstens område. Det får man nok en gang syn for på utstillingen «Farvefænomener», som har preget sommeren på utstillingsbygningen Charlottenborg i København. I de tradisjonstunge lokalene vis-à-vis Nyhavn settes det fokus på fargens viktige betydning i de siste 40 åras danske skulptur.

  • Mens mange danske skulptører allerede på 60-tallet - og influert av popkunst og minimalisme - begynte å bemale sine arbeider, var Høvikodden-aktuelle Arnold Haukeland og den katalanske Trondheim-innvandreren Ramon Isern nesten alene om å prøve ut slike virkemidler her til lands. Dette forekom som rene regelbrudd innenfor Norsk Billedhoggerforenings dominerende «bronse- og steinalder-klikk», og slike modernistiske lyster kunne overlates til malere med hang til tredimensjonal eksperimentering. Det ble likevel regnet som felt utenfor den «egentlige skulpturens» område. Noe som var Nasjonalgalleriets argumentasjon mot både Andy Warhols stablete Brillo-bokser i Kunstnernes Hus i 1968 og Wladyslaw Hasiors montasjeskulpturer på Alby året etter.
  • «Alle eksperimenter forekommer ulogiske. Ellers var de ikke eksperimenter.» Dette sa Robert Jacobsen - den danske førsteprisvinneren fra Venezia-biennalen i 1966 - i forbindelse med sine sveisete stålskulpturer, hvor farge inngikk som en integrert del av det visuelle registeret. Jacobsens (1912- 93) eksperimentelle praksis fikk imidlertid følge av noe yngre kolleger, og utstillingen viser et spenn fra den Calder-influerte mobil-makeren Ib Geertsen via Fluxus-pregete folk som Sven Dahlsgaard og Arbert Merz, til teoretisk reflekterte Willy Ørskov. Sistnevnte arbeidet sågar i tospann med Kasper Heiberg, en maler som ikke bare krysset skulptørenes spor, men ble en viktig inspirator for sin sam- og ettertid.
  • Per Kirkeby har tydeligst eksemplifisert samme posisjon de to siste tiåra, hvor han med stadig større internasjonal stjernestatus pendler mellom mediene. En annen markant utstiller på dagens danske skulpturarena er norskættete Øivind Nygaard. Hans rødlige mannsfigur i polyester formelig flyter i rommet ut fra veggen, mens den lekende lett balanserer fire baller på ryggen. Nygaards årvåkne blikk for fargen legemliggjør en drøm.