Anmeldelse Film «Unhinged»

Skummel og sadistisk Russell Crowe

«Unhinged» er en stram og skummel thriller, før den sklir ut i blod og gørr og overspill fra Russell Crowe.

Publisert

«Unhinged»

3 1 6

Thriller

Regi: Derrick Borte
Skuespillere: Russell Crowe, Caren Pistorius, Jimmi Simpson
Premieredato: 31. juli 2020
Aldersgrense: 15 år
Orginaltittel: «Unhinged»

«Stram thriller som sklir ut i sadisme»
Se alle anmeldelser

FILM: Filmstjerner har alltid solgt mer enn rollene og filmene sine. De har også solgt seg selv og sin personlighet, og den gåtefulle blandingen av den de er på og den de er utenfor lerretet.

Så når Russell Crowe nå har lagt på seg en god del kilo og funnet frem det hvite i øyet for å vise oss akkurat hvor sinna han er, er det nærliggende å tenke på den Crowe som jevnlig har havnet i offentlige slåsskamper med andre, som har kjent på, og kanskje vært fascinert av, en sterk aggressivitet.

Sinna mann

I «Unhinged» spiller han en sinna mann som kjører rundt i en pickup, i en amerikansk storby der mediene er fulle av historier om samfunnet som går i oppløsning og kontroll som brister. Han viser seg tidlig å være i stand til å være ekstremt voldelig.

I trafikken støter han tilfeldigvis på den unge Rachel (Caren Pistorius), som er nylig fraskilt, fattig og forsinket. Hun tuter på ham. Han bestemmer seg for at hun skal få unngjelde.

«Unhinged» er en stram liten thriller på såvidt under nitti minutter, og i filmens første halvdel er uhyggen minimalistisk og effektiv. Når den svarte pickupen til Crowe glir inn i synsfeltet er det nesten så du hører Haisommer-fiolinene i øret. Noe fælt kommer til å skje, du vet bare ikke helt når.

Sklir ut

Men så sklir det ut i flere retninger. Det blir blod, det blir gørr, det blir en sadisme som føles helt unødvendig, selv om den er kortvarig. Det blir brå plottvister som underminerer det ellers realistiske uttrykket. Og det går mot en ganske forutsigbar siste konfrontasjon.

Crowe jafser seg inn i psykorollen med akkurat litt for mye iherdighet. Han stønner og grynter og skyver underkjeven truende ut, og blir i det hele tatt en karikatur av en gærning. Faktisk er han langt mer skremmende i de stillere scenene, der han nærmer seg omgivelsene med smørblid stemme og en tilkjempet vennlighet som både han og vi vet at ikke vil vare i mer enn et par minutter.

Samtidskommentar

På sitt knappe vis er «Unhinged» også en samtidskommentar. Det handler om menn som føler seg kastet vekk som søppel, av arbeidsgivere og ekskoner, og av samfunnet som sådan. De går rundt som vandrende trykkokere, helt til det går galt.

Det går en linje fra Crowes voldsmann til mennene som går ut i samfunnet med ladet våpen og fyrer løs. Det er en parallell som flettes fint inn i filmen uten at tilskueren blir slått i hodet med den, men som ville virket enda sterkere om selve fortellingen hadde blitt ivaretatt med større omhu.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer