Skummelt og lekent

TV ble aldri det samme etter «Twin Peaks»

||| «Twin Peaks» oppsto i den skrudde hjernen til David Lynch, men serien var også et resultat av en rekke tilfeldigheter. Ta for eksempel Frank Silva. Han var fornøyd med å jobbe som seriens dekoratør, men tidlig i innspillingen fant Lynch ut at Silva skulle være med i historien. Han visste ennå ikke hvordan, men Silva svarte at, klart det, han kunne gjerne være skuespiller.

Etter hvert fant hjernen til David Lynch ut at Frank Silva skulle spille Killer Bob. Dermed endte dekoratøren opp med å skremme vannet av TV-seerne verden over og dukke opp i marerittene til en god del av dem.  

«Twin Peaks» ble norsk snakkis i ei tid da TV-en regjerte over sine eiere. TV-en bestemte at hvis du vil følge med på denne snåle serien, må du sitte hjemme hver fredagskveld. Du kan eventuelt ta den opp på VHS-en, men du må uansett vente ei uke mellom hver dose på 45 minutter. Du kan ikke bestille dvd-boksen fra Statene. Du kan ikke tjuvtitte på dårlig oppløste filer fra nettet.  

Høsten 1991 satt derfor store mengder nordmenn foran NRK-skjermen og lot seg rive med av en rekke mer eller mindre elskelige karakterer, bosatt i en liten skogsbygd i det nordvestlige USA, samme område hvor Twilight-vampyrene herjer i dag.  

David Lynch, kjent som mer av et kultfenomen gjennom «Blue Velvet» og «Wild at Heart», hadde sammen med Mark Frost («Hill Street Blues») gitt seg i kast med dette søppelmediet man kalte fjernsyn. Seriøse filmskapere gjorde ikke slikt. TV-serier var fyllstoff mellom støyende reklamebolker.  

I dag betrakter vi Lynch som en pioner. Han gjorde TV-mediet bortimot stuereint som kreativ lekeplass for dem som tidligere fryktet det kommersielles klamme favntak. Visst var det rammer å forholde seg til, men hvis du ikke viste for mye nakenhet, var det bare å peise på med mørke drifter, surrealisme, overnaturlige fenomener, skrekkfilmeffekter, eiendommelig bruk av såpeoperaens virkemidler og en lang rekke bisarre hendelser som var en fryd å følge med på, hvis du da ikke lå og gjemte deg bak sofaen.  

David Lynch blandet det høye og det lave med en entusiasme og lekenhet som sjelden er blitt utfordret, verken kunstnerisk eller kommersielt.