Skummende ættesåpe

Einar Karason er blitt kjent, og for noen kjær, for en fortellergledersk blanding av ættesaga og såpeopera. I denne romanen beretter han om de små og store hendelsene som førte til at Killianslekten var i ferd med å bli like kjent på Island som kongefamiliene i nabolandene.

I mediene blir de betegnet som «Den islandske mafiaen». Dette er også navnet på et teaterstykke, oppført i Reykjavik, som er basert på de to romanene om Killianslekten. Den første ble oversatt til norsk i 1996 med tittelen «Dumme menns gode råd». Her kryr det av umulige fedre og onkler, avkommet deres er også temmelig utilregnelig. Kvinnene i slekten holder seg (eller holdes) i bakgrunnen, hvor de toer hender og skjærer tenner når slektens foretaksomme menn setter sine vidløftige prosjekter ut i livet.

Den mest foretaksomme av dem alle er Bardur, en tørrlagt alkis som tar av fra kioskdrift og budbilfirma og grunnlegger det populære flytransportselskapet Luftsyn. Det er sønnen hans, den unge dikterspiren Halldsr Killian, som er romanens forteller. Dette er bare en av mange tributter til Karasons forbilde, den store forfatteren Halldsr Kiljan Laxness.

Det er faren og hans brødre som setter den unge Killians fortellerglede i sving. Den brokete gjengen består av en skraphandler, en fallert bankdirektør, en vel så fallert pastor, samt tvillingbrødrene som er henholdsvis psykiater og psykiatrisk pasient. Alle går det mer eller mindre vinterveien med. Og trass i at romanen er holdt i en munter tone, synes man synd på familien når skandalene begynner å tårne seg opp. De er skildret med sympati og med en lojalitet som er trygt plassert hos dem som har drømmer; hos mennesker som faktisk prøver, selv om de feiler aldri så mye.

Romanen er anekdotisk fortalt, det vil si at den er episodisk og springende. Det er likevel ikke dette som gir den et lettbeint, overflatisk preg. Den er først og fremst skrevet for å underholde - hvilket den gjør. Det som fungerer best i romanen er de artige småhistoriene og de pussige tildragelsene romanens personer blir utsatt og utsetter seg for. Og forfatteren gir et godt bilde av den nære forbindelsen mellom et samfunns sol- og skyggesider. Oversetteren Gunhild Eide henger fint med på ablegøyene i denne lett fordøyelige og lett fornøyelige romanen.