Skvalder i det offentlige rom

Skvalder er i ferd med å fylle det offentlige rom. Gapestokk-journalistikken brer seg i massemediene. Kommersialiseringen av informasjonsindustrien, som massemedia er, setter dømmekraften på harde prøver. Ofrene er mange, pressens selvjustis illusorisk og tunge politiske kretser snuser på lovgivning.

Språkforskere ved Universitetet i Oslo diskuterer faktisk om det offentlige ordskiftet er i ferd med å bli uhåndterlig. Det pekes på at også politikerne bidrar til dette. Når for eksempel en kvinnelig statsråd på sin frodige dialekt kanskje kunne si i en TV-debatt, at «Grethe - du lyg!» - ja, da viskes skillet ut mellom måten det tradisjonelt har vært talt i det offentlige rom, og slik det krangles på det private kammers! (Tenkt eksempel.) Da blir det genre-forvirring som gjør ordskiftet i det offentlige rom mindre operativt, og det er reduksjon i sivilisasjonsnivå, pekes det på. Godtfolks lyst til å ta budskapet på alvor reduseres. Retorikken i det offentlige rom ligger etter (ut-)dannelsesnivået i samfunnet.

Det begynte med pressens «Gro»-tiltale, med arrangerte fotos av politikerne, og ender opp i alvorlig kritikk som den det henvises til her. Når det ofte hevdes at Dagsrevyen i NRK er «offisiøs», formell og stiv, så behøver ikke slikt bare være negativt. Dersom språkforskernes betenkeligheter har noe for seg, kan det også være at Dagsrevyen fortsatt er «en livbøye for fornuften».

Det rår et økonomisk press i massemediene nå. Det er viktig å selge avisen, reklamespots på kommersiell radio og TV og det er utfra relevanse-kriteriene for dem som formidler nyheter sentralt å rekke frem til mange. Dømmekraften settes på harde prøver. I VG 11.11.98 klarte en politisk kommentator å lyge om seer-oppslutningen til Dagsrevyen og TV2-Nyhetene. Tilrettevisningen fra Informasjonssjef Hans Hjellemo i NRKFjernsynet ble trykt dagen derpå med en spalteplass på 3 x 4 cm! Siden evnen til innenatlesning av tilgjengelige målinger ikke kan betviles, er det mulig slik refererende evne i rasende forfall er et subjektivt integritetsspørsmål. Samme dag VG trykket flausen, medga en av avisens medarbeidere at «vi visste det var galt da vi så det på trykk». Kvalitetssikringen er altså så som så. Men VGs mediejournalistikk er så tendensiøs for tiden, at det er et spørsmål om ikke resultatet skal måles etter objektive kriterier:

På to år har jeg ikke opplevd én positiv vinklet henvendelse fra VG i stoffområdet som avisen selv ynder å kalle «Nyhetskrigen på TV». Har TV2 en god dag, blir det en helside i VG med «Vår Staude knockout på Dagsrevyen». Når Dagsrevyen noen uker etter setter årsrekord uansett med 1,2 mill. seere i «Lørdagsrevyen», så gir VG nyheten en spalteplass som faktisk lot seg dekke av mitt visittkort. Sist i avisen. Jeg er ikke fri fra en ubehagelig følelse av inhabilitet: Norges største avis deler strategisk eier med TV2, nemlig Schibsted. Og habilitet er et ytre, objektivt kriterium. Skygger dette for dømmekraften til VGs mediejournalistikk? Det er dagligkost å høre NRK omtalt som statskanalen: Bruk av slike ladete uttrykk er det fristende å besvare en smule retorisk: Fortsatt er det vel slik i Norge, at det rår bedre kontroll med folkevalgte, statlige organer enn med kapitalkreftene her til lands?

Advokatforeningens etiske utvalg har i årevis pekt på ubalansen i presseomtalen mellom to tidspunkt i den rettslige prosess: siktelsen og frifinnelsen. Nå har politiet henlagt Husby-saken strafferettslig på grunn av bevisets stilling. Pressens Faglige Utvalg har uten ytre initiativ vedtatt å ta opp til behandling massemedienes voldsomme oppslag om konflikten rundt den berømte idrettstreneren. Når TV-anmeldere i Dagbladet og særlig VG opptrer som fagdommere i journalistikk, så kan også det gi seg voldsomme utslag i uttrykksformen: «Dagsrevyen derimot, presterte i går et lavmål av perspektivløshet i en enkeltsak...» (Jon Selås i VG 12.11.98.) Glemt er fortidens overrevete brudebilde i VG, brukt til å dekke tragedien der han skjøt henne i retten under skilsmissesaken, noe som fikk fagbladet Journalisten til å trykke et særnummer om VGs fortsatt stående Norges-rekord i overgrep mot de presse-etiske reglene.

De som er ofrene for den blodtåkebefengte journalistikken som griper om seg, spørres aldri om hva de følte. Hva med forrige sentralbanksjef Moland? Han kom rettslig sett snøhvit ut av en «skattejakt» i Airbus-saken der mediene fothogde ham uten tanke for at ligningsmyndighetene i årevis har tapt 50% av sakene de prosederer. Hva med nåværende byrettsdommer Svein Simmonæs i Bergen, en gang så alvorlig tiltalt da han var førstestatsadvokat, men siden blankt frikjent? Selv sier han at straffesaken var blåbær målt mot mediebehandlingen som han ble utsatt for. Vi vet, at statsråder i dette landet har brutt ut i gråt på regjeringskonferanser i frykt for at massemediene skulle henge ut en liten og gammel synd, kanskje en legning som var fullt ut aktverdig. Dette må være et tankekors! Vi hører stadig kraftigere målbåret det synet, at pøbelpenner misbruker ytringsfriheten mer enn aktverdig journalistikk bruker den samme frihet til fremme for det sunne samfunn. Jeg håper jo ikke det er fullt så dramatisk.

Men anseelsen til journalistfaget er dramatisk fallende. På tysk het det «der Beruf der Verfehlten» i gamle dager. Tunge kretser i norsk politikk reflekterer i det stille over om man må gå veien om lovgivning fordi pressens selvjustis ikke overbeviser. Der den sindige kommentator maner til besinnelse, er «oppslagsdopede» nykommere i journalistfaget «desk-vinnerne» fordi avisen skal selges og ratingen opp.

I sin tid skrev den tyske dikteren Heinrich Böll «Katharina Blums tapte ære» - med dårlig skjult referanse til brutalitetsjournalistikken i Bild-Zeitung. Det er en forstemmende kort hukommelse i vårt journalistlaug når boktittelen fremstår som totalt ukjent blant mange yngre kolleger. For i Tyskland vakte både Böll og Fassbinder en sterk etikkdebatt, Böll med sin bok og Fassbinder med sine TV-serier for 25 år siden. Vi leker oss med så ulike nyhetsdefinisjoner av typen fra London om, at «today's newspaper is the wrapping of tomorrow's fish»: med lik i lasten i en uaktsom lek med ofrene for «gapestokkjournalistikken»! I fjernsyn sier vi ofte at «vi skriver vår skrift i sand», og at mediet er et «opplevelsesmedium». Misbrukt dreper det også langt kvikkere enn avis-mediet. Skillet mellom det personlige (aktverdig) og det private (uaktverdig) er i ferd med å viskes ut i fjernsynsverdenen. Amerikansk TV går foran i et genre-kappløp mot søplespannet. Før vi ender opp med «trash-TV» og avisene som «Tat-Ort», bør vi norske journalister slutte å kimse av etikkdiskusjonene i fagbladet Journalisten i vår streven etter det daglige brød. Og fri oss fra det onde. For makten er vår - mer enn de fleste aner - til å skade oss selv...

STEINFELD: Redaktør i Dagsrevyen med kraftige utfall mot journalistisk skvalder.