Skvetne kara

Harry er bare fornavnet når disse fem strålende strilene uten å blunke omgjør Smuget til en heidundrende rorbu.Litt nølende til å begynne med kanskje, men når Vinskvett-kvintetten først blir varme i de heimstrikka lusekoftene sine, er det ingen ende på infult enfold og tjohei i lokalet.

Bygdetullinger kan være så mangt. Vinskvetten har ikke bare for trange kofter, for små hatter, hvite Samvirkelagssokker, utslått hår og oppslått cap og siderumpa underbukser med heimbrent humor ispedd bløte vitser som såvidt har forlatt fergeleiet i heimbygda, men de er reinspikka machomenn med en kroppsdialekt som likefram appellerer til morsfølelsen.

Og de sparer såvisst ikke hverken seg selv eller publikum. Rørende ramsalt serverer de både hjerteskjærende kjærlighetsdikt, sketsjer, kor- og visesang. Utkledd som kjyr i rosa pysj med jur for både yogurt og skumma kultur, kompenserer de tappert for bygdas kvinneunderskudd. Men toppen av infult enfold er allikevel et helt vanvittig nummer hvor gutta går til doktor for å «lodottimeres» og få hjelp med en voksende lodott i navlen. Da hyler hyperurbane Oslo-jenter på Smuget så tårene siler. For ikke å si striler.

Ikke bare har de helt rått trøkk når de trår til med trekkspill og gitar, men dette er til tider det reneste utstyrsshow. Her er til og med pyrotekniske effekter og techno-dans som ville få selveste Michael Jackson til å blekne.

Kort sagt: En strålende treer på terningen for saftig strilesjarm. Tjohoi!